Ny suksess for Skjaergårds-treffen
I sitt 25. år fortsetter Sørlandets minst jålete festival å servere improviserte toner fra campingvogn og velregisserte band på scene.
Noe av den største gleden med Skjaergårdstreffen er å vandre med ørene spisset gjennom det langstrakte campområdet på Hove på Tromøy. Lydene kommer fra alle retninger. Feler, gitarer og trekkspill. En hel masse trekkspill. Så beveger man seg mot de tonene frister mest, blant en naer sagt uendelig jungel av campingvogner og bobiler.
Ikke feilfri buskspill
I en lang og slitt korridor inne i den gamle brakka Smørbukk har fire musikalske sjeler funnet hverandre. Det diskuteres og fleipes om en gammel irsk folkelåt kan spilles i diss. Deretter setter den improviserte kvintetten i gang med nummeret, foran et publikum som teller omtrent like mange mennesker som bandet.
– Det du ser her, det er buskspill, forteller gitarist Alfred Leren.
Uttrykket buskspill kan sammenlignes jamming, men hvor hovedvekten ligger på musikksegmenter innenfor gammeldans, country, folkemusikk og viser. På Skjaergårdstreffen lever tradisjonen i beste velgående, og man finner nesten like mange instrumenter som publikummere. 600 buskspillere proklamerer arrangøren, i tillegg til de 300 som er booket på scenen. Rundt 1.500 så sitt snitt til å komme på festen. Den improviserte konserten vi har ramlet oss inn på naermer seg slutten. Konklusjonen er klar:
– Dette var fantastisk artig. Feilfritt var det på ingen måte, men spennende, ler Leren mens han titter rundt på hans nye bandkolleger.
I hendene holder han en keltisk mandolin som er langt fra favorittinstrumentet.
– Jeg fikk en fele i posten i går, men den turde jeg ikke ta med. Til vanlig spiller jeg gitar, sier han.
Fortsatt tidlig
– Og hvordan er stemningen?
– Det er fortsatt tidlig, sier han klokken 21 med et hint om hva som er i vent.
Mellom to campingvogner strømmer musikere til for å ta del i det som er blitt et trekkspillorkester. Reidar Hansen, ikledd grå joggedress, sandaler og en sort hatt, stemmer opp til Åge Alexandersens Lys og Varme.
– En god allsang kan aldri spilles for ofte, sier han når sangen har nådd sin slutt og en ny er i anmarsj.
Gøy uten friske bein
På tilskuerplass står to venner og diskuterer hva som vil skje med trekkspillet når neste generasjon overtar stafettpinnen. At de trives på Skjaergårdstreffen er hevet over enhver tvil. Såpass mye at deltakelse har blitt en selvfølge.
– Vi stikker bort på festivalområdet og danser en gang iblant. Men vi vender alltid tilbake hit på campen. Det er dette her som er livet. Buskspill, gode venner og litt av det her, sier Olav Edwin Vårsjø og peker på en flaske med noe brunt i.
Kameraten Edwin Åkre er enig.
– Dette er kjempegreier for oss litt gamle. Det er denne musikken vi er vokst opp med, sier han.
Åpenbart trenger man heller ikke friske bein for å trives. Det bekrefter Asbjørn Olaussen i rullestol.
– Jeg har vaert på mange festivaler, men aldri følt meg mer inkludert enn hva jeg gjør her. Skjaergårdstreffen tar vare på alle og enhver, om jeg trenger hjelp til noe, så får jeg den hjelpen øyeblikkelig. Selv lever jeg med store smerter i hverdagen – opplevelsen jeg får på denne festivalen, kan jeg leve på i mange måneder. Du finner ikke ett surt menneske på denne campen, sier han.