Jakten på folkets røst fortsetter
Jeg er ikke så sikker på at interessen for arrangementet vil holde seg, dersom grasrotas rolle kun skal vaere å sørge for at det er mye folk i gatene og tilhørere på debattmøtene.
Ietterkant av fjorårets Arendalsuke hadde kommentator og redaktør Katrine Lia noen kommentarer under overskriften «Jakten på folkets røst», og undertegnede var en av dem som skrev leserinnlegg som underbygde det hun hadde tatt opp, nemlig den manglende dialogen mellom rikspolitikerne og «folk flest».
Arendalsuka er blitt et viktig arrangement der de fleste av dem som «betyr noe» når det gjelder styring av landet, planlegger å vaere til stede, men hvor viktigheten av å møte grasrota, er undervurdert. Jeg var derfor spent på om årets program i større grad tok hensyn til dette, men ble dessverre skuffet. Jeg er ikke så sikker på at interessen for arrangementet vil holde seg, dersom grasrotas rolle kun skal vaere å sørge for at det er mye folk i gatene og tilhørere på debattmøtene.
Jeg skrev i fjorårets innlegg at det burde vaert avsatt tidspunkt der rikspolitikerne var å treffe på partienes stands og at det burde vaere debatter der grasrota fikk mulighet til å komme i dialog med rikspolitikerne. I stedet opplevde jeg at rikspolitikerne satt i mediebåtene og ble intervjuet eller deltok på andre arrangementer mens de lokale politikerne sto på stand. I tillegg var det debattmøter der debattledere fra NRK ledet debatter mellom rikspolitikerne. Dessverre opplevde jeg det samme i år.
Hvorfor er det ikke mulig å la rikspolitikerne vaere til stede i partibodene til bestemte tidspunkt der vi kan ta opp saker vi er opptatt av? Ikke la det bli slik at det som skjer under Arendalsuka, er at politikere, journalister og andre som ellers i året møtes i Oslo, reiser til Arendal og møtes der en uke hvert år.
Det er sikkert mange temaer som kunne vaert med i programmet og som jeg tror ville engasjere grasrota. Selv har jeg lyst å nevne:
«Livsløpspolitikere». Det er min mening at mange planlegger ei fremtid som politikere der de gjennom utdanning og politisk engasjement staker ut framtida. Det er ikke noe galt i dette, men det er betenkelig dersom vi, i hovedsak, i blir styrt av folk som aldri har satt sine bein i arbeidslivet før de har fått en rolle i et politisk parti og blir en del av en partikultur der en selvsagt må vaere lojal mot partiet hvis en skal få vaere med på «klatreturen». Jeg spør meg ofte om vi er i ferd med å miste de samfunnsengasjerte personene som brenner for noe i lokalsamfunnet og engasjerer seg politisk i håp om å nå fram med det de ønsker. Dette er ikke personer som er ute etter å bli heltidspolitikere, men som brenner for saker i sitt naerområde og engasjerer seg i lokalpolitikken. Noen av disse har også, etter hvert, tatt steget inn i rikspolitikken og har da med seg en annen ballast enn de jeg kaller «livsløpspolitikere».
Kommunikasjonsrådgivere. I løpet av få år, er det blitt en mangedobling av antall kommunikasjonsrådgivere i de politiske partiene som i økende grad «styrer» hva og hvordan informasjonen til grasrota skal utformes. Er vi tjent med at denne utviklinga fortsetter? (Har noen ganger nesten en følelse av at politikerne bare er mellommenn som videreformidler det de «får beskjed om» fra kommunikasjonsrådgiverne.)
«Konsulentveldet». Vanskelige
saker blir i stadig større grad overlatt til konsulenter som lager rapporter som legges til grunn for politikeres behandling av saker. Både Arendal og Grimstad har jo gjort sine erfaringer her. Det samme gjelder også Norges idrettsforbund og kjøp av tjenester fra First House. Det finnes mange eksempler på at konsulentene ikke sitter med svar på alle spørsmål, men bruken av disse firmaene som de som «vet best», har stadig økt.
Mange har opplevd at en kan «brenne seg» dersom en sluker konsulentrapportene rått og skjuler seg bak dem ved politisk behandling. Vi ser jo også at en kommune kjøper ei utredning og betaler flere hundre tusen for den, men uten å få tilgang på hele rapporten. En har også registrert hvordan Norges idrettsforbund brukte flere millioner i påvirkningsarbeidet for å gjøre oss positive til OL i Oslo.
Politikernes ombudsrolle. Hvordan kan politikerne oppfylle sin ombudsrolle hvis de er styrt av konsulenter og kommunikasjonsrådgivere. Personlig har jeg erfart at det er vanskelig å få konkrete svar i en dialog med politikere. Jeg sitter noen ganger med en følelse av at de må ha godkjenning fra en eller annen før de svarer, og jeg har opplevd at henvendelser til statsråder blir totalt oversett – helt til en oversender en sak til Sivilombudsmannen. Da er det tydelig at de er pålagt å sende et svar, men innholdet i svaret har selvsagt ikke Sivilombudsmannen noe med, og en kan derfor serveres et svar som ikke følger opp det en spurte om.
Det jeg her har tatt opp, handler om forholdet mellom politikere og grasrota, og jeg stiller spørsmål om vi er i ferd med å få ei utvikling der avstanden blir stadig større samtidig som tilliten til politikerne minker. Kanskje kunne det jeg her har tatt opp, vaere et av temaene under Arendals-dagene, og da måtte det ikke bli slik at grasrota ble utelatt i prosessen.
Det er mulig jeg ikke har lagt merke til det tidligere, men jeg har en sterkt følelse av at politikersvarene er blitt mer ulne etter hvert som kommunikasjonsrådgiverne øker i antall. Selv blir jeg raskt skeptisk når politikere sier det er gjort grundige vurderinger/vi har snudd alle steiner/det ligger ei helhetstenkning bak. Slike svar, i stedet for å gi svar på det en blir spurt om, får meg til å undres på hva det er de vil vi ikke skal vite.
Arendalsuka har som mål å styrke troen på politikk og politisk debatt. Da burde det kanskje også vaere et mål å jobbe for at avstanden mellom ledende politikere og «folk flest» ikke øker. Dette har vaert nevnt av flere deltakere i løpet av årene vi har hatt Arendalsuka. Dette underbygges også av det Spleder Slagsvold Vedum sier om «en andedam for lobbyister». En bør kanskje, i større grad, få «folk flest» på banen i stedet for at den overlates til de som har gjort det til et levebrød å påvirke politikere.
VG skriver at makteliten er samlet i Arendal for å diskutere politikk, lobbe, tigge penger, reklamere for seg selv og spandere vin. Avisen skriver også at en stortingspolitiker kan delta i 20 debatter i løpet av uka.
Rapporten Raknes/Wollebaek har
laget om Arendalsuka tyder på at det er de største og rikeste organisasjonene som har største utbytte av tilstedevaerelse og lykkes best med lobbyarbeidet, mens de mindre frivillige organisasjonene mener det er vanskelig å få kontakt med toppolitikere. Når en ser hvor mange arrangementer enkelte stortingsrepresentanter deltar på under Arendalsdagene, er det ikke rart at en sitter igjen med en følelse av at de ikke har tid til å stille på partistandene eller stille opp til dialog med grasrota. Jeg synes derfor det blir vanskelig å gi min tilslutning til at Arendalsuka er et «dansegulv for demokratiet» hvis grasrota må sitte og se på «de som danser».
Personlig tror jeg at Arendalsdagene, som et viktig arrangement, kan bli bedre og viktigere dersom en i større grad gjør «folk flest» til aktive deltakere i stedet for passive tilhørere/ tilskuere.