Økonomisk kriminalitet i religiøse miljøer
KRONIKK: Religiøse ledere blir ofte beskyttet på grunn av deres betydning som rollemodeller og forkynnere, skriver professor Peter Gottschalk i denne kronikken.
Ireligiøse miljøer er villigheten noe mindre, mens muligheten er noe større til å begå økonomisk kriminalitet. Derfor blir det omtrent like mye økonomisk kriminalitet i religiøse miljøer som i ikke-religiøse miljøer.
Villigheten er noe mindre, i hvert fall villigheten til å berike seg selv. Men villigheten til å berike menigheten kan likevel vaere stor. Medlemsjuks for å få mer statsstøtte er attraktivt. Underslag til eget forbruk er derimot ikke akseptert. Et sterkt forhold til troen og villighet til å følge hva religionen anser som riktig oppførsel kan åpne for misligheter. Mye frivillig arbeid legges ned, og man kan føle seg berettiget til enkelte lovbrudd.
Villigheten kan øke dersom lederen går foran som et dårlig eksempel. Det kan skape vond samvittighet at man som medløper ikke tror på det samme som lederen, hvor lederen misbruker sin posisjon både som sjef og som åndelig veileder.
Muligheten er stor fordi de fleste religiøse miljøer er basert på tillit uten kontroll. Man blir i mindre grad mistenkeliggjort. Man tror godt om andre og har en lavere grad av kritisk tenkning. Godtroenhet bidrar til å skape problemer. Man forventer mer av religiøse personer. Misligheter fører ikke alltid til anmeldelse.
Muligheten er stor fordi andre viser barmhjertighet og gir tilgivelse ved lovbrudd. Man har høy terskel for å anmelde til politiet. Det er derimot lav terskel for tilgivelse. Hvem skal kaste den første steinen? Man ønsker å ta vare på dem som har betydd noe og vil derfor vaere sikrere i sin sak. Religiøse ledere blir ofte beskyttet på grunn av deres betydning som rollemodeller og forkynnere. Man kan vaere bekymret for omdømmet og håndterer derfor misligheter internt.
Det er forsket mye på villighet og mulighet for økonomisk kriminalitet i religiøse miljøer. En felles religiøs tro reduserer aksepten for lovbrudd, samtidig som religion i seg selv ikke virker avskrekkende. Religiøse personer kan vaere like umoralske, selv om de fremstiller seg selv som mer moralske. Dette gjelder villigheten til å begå økonomisk kriminalitet.
Når det gjelder muligheten til å begå økonomisk kriminalitet, kan tillit lett bli misbrukt, blant annet på grunn av en felles religiøs identitet. Derfor kan religiøse institusjoner vaere en attraktiv arena for økonomisk kriminalitet. Økonomisk kriminalitet
i regi av kirkeledere blir gjerne ignorert.
Man blir alltid overrasket når økonomisk kriminalitet avsløres i religiøse miljøer, selv om det ikke lenger er uvanlig. Selv skrev jeg en artikkel om hvor vanskelig det kan vaere for politiet å etterforske mistanker i slike miljøer.
To av mine studenter skrev nylig masteroppgave om presten som var administrerende direktør i Stiftelsen Betanien. Blomhoff ble dømt til fengsel i 3 år for underslag av naermere 20 millioner kroner, som han hadde brukt til å kjøpe leilighet og fester med prostituerte i Spania. Han skulle bygge opp et pleiehjem i Spania for stiftelsen.
Studentene drøfter graden av skyldfølelse som påvirkes av forbryterens evne til å rasjonalisere egne handlinger. Det finnes en rekke teknikker for å nøytralisere skyldfølelse:
1. Fraskriver seg ansvaret for den kriminelle handlingen. Jeg er ikke ansvarlig for det som skjedde. Det er andre som har håndtert denne saken. Jeg er blitt misbrukt av andre.
2. Nekter for skade av den kriminelle handlingen. Gjerningen har ikke medført ødeleggelse. Ingen personer eller eiendeler er blitt skadet. Ingen feil har oppstått.
3. Nekter for at det er noe offer som følge av handlingen. Ingen er blitt rammet av gjerningen. Jeg kan ikke se at noen har lidd noe tap. Ingen er blitt skadelidende.
4. Fordømmer dem som kritiserer den kriminelle handlingen.
Utenforstående politi og påtale – – som forstår media, ikke gjerningen. og klandrer meg De for som gjerningen, kritiserer vet ikke hva de snakker om.
som 5. Appellerer begrunnelse til høyere for handlingen. lojalitet Gjerningen var i tråd med forventninger fra andre. Lydighet og lojalitet er viktig i arbeidet mitt. Organisasjonskulturen forventer slike gjerninger.
6. Hevder handlingen er innenfor egen tabbekvote. Dette var en kjapp løsning for å få ryddet vei for fremtiden. Jeg har gjort så mye bra og viktig i mange år at denne tabben bør vaere akseptabel.
7. Vurderer overtredelsen som irrelevant på grunn av feil i loven. Det er merkelig at min handling blir definert som et lovbrudd. Kanskje er det noe galt med loven, eller det er noe galt med dem som tolker loven.
8. Påstår at handlingen er helt vanlig og dermed normal. Alle andre gjør eller ville gjort det samme i en tilsvarende situasjon. Jeg har ikke vist noen avvikende atferd fordi min atferd er det normale.
9. Føler seg berettiget til handlingen i kraft av posisjon og stilling. I min fremtredende rolle er det helt naturlig at jeg forholder meg til andre på denne måten. Jeg har rett til å begå slike handlinger der jeg selv vurderer dem som nødvendige.
10. Avveier ulike hensyn med konklusjon om å begå handlingen. Jeg hadde et dilemma der jeg måtte velge mellom to ubehagelige gjerninger. Den jeg valgte var den beste.
11. Definerer seg selv som identisk med virksomheten. Jeg har skapt bedriften, og jeg har gjort den til en suksess. Bedriftens kasse er min lommebok.
12. Forsvarer nødvendigheten av den kriminelle handlingen. Det jeg gjorde må sees i en større sammenheng der gjerningen var en ubetydelig del av en større lovlig aksjon for å sikre et viktig resultat.
13. Hevder handlingen må sees som samfunnsengasjement. Gjerningen var nødvendig på lang sikt. Den vil vise seg å vaere nyttig for hele samfunnet.
14. Beskriver seg selv som offer for hendelsen. Mitt liv er blitt ødelagt. Jeg har ingen jobb og ingen venner lenger. Jeg er blitt hengt ut i media og trakassert av politiet.
Disse nøytraliseringsteknikkene
benyttes til å rasjonalisere egne lovbrudd. I en medløperrolle vil man i religiøse miljøer lettere følge en leder (punkt 5). Mange i religiøse miljøer vil mene at det burde vaere lov (punkt 7). Noen religiøse ledere føler seg berettiget til handlingen (9) så lenge det ikke er i strid med troen.