Han er presten for menigheten i Arendal
Han er prest for menigheten i Arendal, men kommer sjelden hit. I stedet reiser menigheten i Arendal til ham.
Det er for få eritreisk ortodokse prester til alle menighetene rundt om i landet. Derfor er de fleste menighetene uten en egen prest.
Den eritreisk ortodokse menigheten i Arendal er en av dem. Derfor har den valgt å legge seg under den store menigheten i Kristiansand, som teller i underkant av tusen medlemmer. Presten her er Estifanos Tewoldbrhan Zeweld. Han er også presten til menigheten i Arendal. Men han er her sjelden. Ikke fordi han ikke vil, men ganske enkelt fordi det bare er 13 eritreisk ortodokse prester til å betjene de 40 menighetene rundt om i landet. Samtidig krever menigheten i Kristiansand mye tid. Det er en stor menighet, hvor presten har mange mennesker å betjene.
Det er derfor eritreere i Arendal drar vestover for å døpe barna sine eller når de skal gifte seg.
Troen samler
– Troen er veldig viktig for mennesker på flukt som rives opp fra hjemlandet sitt. Du savner landet ditt når du er flyktning. Troen gjør at du ikke føler deg så forlatt. Eritreerne kommer hit med mange problemer; ikke minst psykiske vanskeligheter som er tunge å baere. Når de er i et kristent fellesskap i menigheten og kan samtale med presten, så kan det gjøre problemene enklere å leve med, sier Estifanos Tewoldbrhan Zeweld, og fortsetter:
– Kirken og troen holder eritreerne i Norge sammen. Her løfter vi opp Bibelen som rettesnor. Det første eritreerne spør om når de kommer til et lokalsamfunn i Norge er om det er en kirke i naerheten. Hvis de ikke får vaere tilknyttet en menighet og en kirke, er det som å vaere i et fengsel for dem. Mange deprimerte finner trøst i den ortodokse tro. Estifanos Tewoldbrhan Zeweld er ikke bare prest for menigheten i Kristiansand og for menigheten i Arendal. For tre år siden ble han valgt inn i en landsomfattende komité som sammenslutter de fleste eritreisk ortodokse menighetene i landet.
– Jeg ble 26. mai valgt som leder for denne komiteen for tre nye år. Men når denne perioden er ferdig, må jeg tre tilbake som leder for menighetene i Norge. Dette er reglene, og dette er bra regler. Det er viktig at dette vervet går på rundgang.
Det er en håndfull mødre og fedre som er kommet for å døpe sine barn under gudstjenesten som Agderposten deltar på i Lund kirke denne lørdagen. Menigheten er i ferd med å bygge sin egen kirke, men i mellomtiden må den, som i så mange år tidligere, legge gudstjenestene sine til kirkelokaler som er ledige rundt om i Kristiansand. Så denne lørdag formiddag var det ledig i Lund kirke.
Dåpen blir lagt i et eget tilstøtende lokale inne i kirken, hvor Estifanos Tewoldebrhan Zeweld døper barna i den store trengselen av familie og venner som naermest slåss om gode fotomotiver.
– Dåpen er forskjellig fra den protestantiske kirken. Vi dukker hele barnets kropp i vannet. En eritreisk ortodoks gudstjeneste kan gi inntrykk av at vår kirke er veldig forskjellig fra deres, men det er mange likhetspunkter. Troen er den samme hos protestantene, men det seremonielle i kirken er veldig forskjellig og mer omfattende hos oss, hvor en gudstjeneste varer i fire timer, og hvor diakoner og prester holder på å forberede seg lenge før gudstjenesten åpner for menighetsmedlemmene, sier Zeweld.
To lokale prester
Estifanos Tewoldebrhan Zeweld forteller at det denne søndagen er to lokale eritreiske prester med for å gjennomføre gudstjenesten. En eritreisk ortodoks prest fra Grimstad og en ny prest i Risør er kommet til Kristiansand for å vaere en del av det rituelle fellesskapet.
Men det er Kristiansand-menighetens egen prest som står for det viktige dåpsritualet denne søndagen, et dåpsritual som betyr svaert mye for eritreerne og som skaper stort religiøst engasjement.
– I den eritreisk ortodokse kirken må jentene døpes innen 80 dager etter fødselen, mens guttene må døpes innen 40 dager etter de er kommet til verden, regler som vi har hentet fra Det gamle testamente. Det er litt annerledes hos dere.
Annerledes er også måten kvinnene kler seg på i gudstjenesten. På den ene siden i kirkerommet baerer kvinnene tynne, hvite klaer som dekker det vanlige tøyet og kvinnenes hår.
Til stede hos Gud
– Det er en eritreisk ortodoks tradisjon mer enn en plikt at kvinnene dekker hodet og kroppen med hvitt dekke. Paulus sa at kvinnen må dekke seg fra topp til tå. Hensikten er at de tilstedevaerende ikke skal bli fanget av annen oppmerksomhet. Under gudstjenesten skal vi vaere til stede hos Gud.
Eritreere flest er svaert religiøse. Forvirrer møtet med det som på mange kan virke som et troløst Norge?
– Vi hørte at Norge var et kristent land. Når eritreere kommer til Norge, er det ofte kristne mennesker de møter først. Mange kristne er raske med å ta kontakt og hjelpe oss. Men etter hvert treffer vi jo folk som ikke tror. Det synes vi er rart. En del nordmenn har glemt å takke Gud for alt dette landet gir dere av gaver og velstand. Jeg er sikker på at troen vil vende tilbake til mange nordmenn. Selv om mange sier de ikke tror på en gud, så viste den forferdelige tragedien på Utøya at folk søker til kirken når de blir utsatt for prøvelser. Det viste at troen fremdeles ligger forankret i mange nordmenn, sier Estifanos Tewoldebrhan Zeweld.
«Folk kommer hit til kirken fra hele Sørlandet for å døpe barna sine»