Stålkontroll på stålet
Nei til EU-leder Kathrine Kleveland presenterer i Agderposten onsdag 22 august flere påstander og resonnementer som ikke kan stå uimotsagt. Når Norge fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak for stål, er det nettopp EØS-avtalen vi kan takke.
At avtalen skal ha vaert uten betydning for resultatet, slik Kleveland påstår, stemmer ganske enkelt ikke overens med virkeligheten for de av oss som faktisk har ført denne dialogen med EU og i de europeiske hovedstedene. Det er grunn til å tro at man også på EU-siden ville vaere overrasket over en slik påstand.
Kleveland påstår at det forhold at eksporten av stål fra Norge til EU er så liten at det ikke har vaert nødvendig å inkludere norsk eksport i sikkerhetstiltaket EU innførte i sommer.
EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein ble eksplisitt unntatt EUs tiltak, mens Sveits ikke ble det. Både Norge og Sveits er små i handelen med EU når det gjelder de berørte stålproduktene (1,5% av EUs import kommer fra Norge, 2,7% fra Sveits) og representerer ikke noen stor trussel for EUs egen stålindustri. Begge land er sterkt integrert med EU - Norge gjennom EØS-avtalen og Sveits gjennom sine mer enn 120 bilaterale avtaler. EUs begrunnelse for å unnta EØS-landene er at Norge og de to andre EØS/EFTA-landene er så tett integrert i EUs verdikjeder som medlem i det europeiske indre markedet. Vårt unntak viser at EØS-avtalen gir et sterkere vern i slike saker enn en omfattende handelsavtale, slik Sveits har.
Situasjonen for norsk metallindustri i 1980-årene og på tidlig 1990-tall var saerdeles vanskelig, da frihandelsavtalen av 1973 var gjeldende. Hele naeringen ble av EU i mer enn ett tiår utsatt for anti-dumping tiltak og krav om minsteprisavtaler for norsk metalleksport. Naeringen mistet markedsandeler og fikk ikke utnyttet sine konkurransefortrinn med de konsekvenser dette hadde for mange lokalsamfunn i distriktene. Tiltakene varte helt fram til EØS-avtalen trådte i kraft, da de automatisk falt bort som følge av at avtalen ikke tillot den type tiltak for industrivarer. For Regjeringen er en av våre viktigste oppgaver fremover derfor å hegne om EØS-avtalen. Den gjør at vi unntas beskyttelsestiltakene på stålprodukter, den sikrer oss like konkurransevilkår og dermed også norske arbeidsplasser.
Når det gjelder handelen med sjømat var det et bevisst norsk valg at vi blant annet skulle skjerme råfiskloven og deltakerloven. Vi har derfor ikke frihandel med landbruks- og fiskevarer, ikke felles konkurranse- og statsstøtteregler på disse områdene, og følgelig heller ikke fritak fra handelstiltak ved import av disse varene. Kleveland burde vite at både frihandelsavtalen av 1973 og EØS-avtalen unntar landbruksog fiskeprodukter fra avtalens hovedbestemmelser. Når Kleveland først er inne på ting som hun mener er galt med EØS, tar hun også for seg at arbeidsgiveravgiften har økt fra 5,1 % til 14,1%. EØS-avtalen sikrer at norske bedrifter kan operere under samme konkurransemessige forhold som sine europeiske konkurrenter i det indre marked. Det felles statsstøtteregelverket skal sikre at markedsaktørene stilles overfor forutsigbare og like konkurranse- og rammevilkår i hele EØS-området. Dette betyr blant annet at arbeiderne på Celsa Armeringsstål ikke møter ulovlig statssubsidiert konkurranse i det indre marked.
Til slutt må vi si det er merkelig at Nei til EU ikke setter pris på at norske myndigheter aktivt jobber for å sikre norske naeringsinteresser og norsk industri i Brussel, og at vi har gjort dette med hell. Dette gjør vi løpende og med den innsats saken krever. Men, Kleveland mener tydeligvis at dette ikke burde vaert gjort. Det er så man minnes ord av en annen betydningsfull norsk eksport, Henrik Ibsen: «Om man hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres».