Har aldri sett maken til seilas...

18. april 1936 ble den unge fiskeren og skøyteføreren Johannes Jensen fra Lyngør sammen med sitt mannskap Karsten Fjeldstad, Tromøy og Martin Johannesen, Arendal, tildelt Carnegies heltefonds utmerkelse i sølv. Men hva skjulte seg bak denne medaljen?

Da det hele var over foretrakk «Svalen»s besetning å tie, de var enkle og beskjedne hverdagens menn.

Først 30 år senere kunne denne dramatiske redningsdåden utenfor Egersund rulles opp i hele sin bredde. Noe motvillig ble den fortalt av en av de som var med til H.W. Dannevig i Agderposten:

«Jeg har ikke sett maken til seilas. «Svalen» ble båret på bølgetoppene og befant seg et øyeblikk så høyt over «Forsete»’s dekk at vi faktisk kunne se bunnen på skøyten. Jeg ventet at den hvert øyeblikk skulle bli slynget inn på dekket og knust . . . Men den unge skipperen greide det som syntes helt umulig. Han hadde sitt fartøy helt i sin makt og gled akkurat så naer skipssiden at vi kunne springe over.

«Forsete»’s forskip sto da under vann, og bare et minutt etter at vi hadde forlatt skipet forsvant lanternene i havet . . . . »

Fra Regefjord til Harstad.

Dette sitatet er et utdrag fra de uttalelser som kaptein Solberg ga til pressen i Egersund i 1936 etter at hans skip, DS «Forsete» kvelden før hadde gått ned utenfor kysten.

Og kapteinen fortsetter: «Det bør ikke herske noen tvil om at det som skjedde i går kveld var et dyktig stykke sjømannskap og en redningsdåd av rang. De tre mennene ombord i skøyten satte sitt eget liv på spill for å komme oss til hjelp.

Vi befant oss i en fortvilet situasjon. Etter at 2. luken var brukket opp av en bråsjø og vannet trengte ned i rommet var vi alle klar over at «Forsete» kom til å gå ned.

Det var grov sjø og tett snøtykke. Jeg samlet besetningen midtskips hvorfra det ble blusset og sendt opp raketter. Tre fartøyer passerte uten at vi ble observert. Vi hadde gitt opp et hvert håp om redning, men plutselig brøt lyset fra lanterner gjennom tykken, og den vesle skøyten kom ned mot oss.

Denne uforbeholdne ros og beundring som fullt ut ble delt av samtlige ti skibbrudne og som nå satt trygt og varmt bak hotellets fire vegger fikk søkelyset til å gli ned mot Egersunds havn til en snødekket kai der «Svalen»s kjennetegn, VA31S, lå med innslått rekke etter gårsdagens dyst og vugget i sine fortøyninger. Men ombord, nede i den trange kahytten, satt tre tause menn.

De ristet beklagende på hodet . . . Nei, det var ikke stort å fortelle . . .

En reketråler på vei inn.

- Vi var vel litt redde for at det skulle bli lagt ut som skryt, smiler Karsten Fjeldstad, bosatt på Eydehavn. - Vi hadde ligget ute på feltet en dag, men om kvelden blåste det opp og de fleste skøytene gikk mot land. Selv ble vi enige om at vi skulle se det an til neste dag i håp om å få gjøre et par drag på morgenen, og gikk da unna vaeret og hadde trålen ute i en fire, fem timer.

Ved tretiden økte det imidlertid så på at vi ga opp og satte kursen innover.

Jeg hadde rortørn, de to andre var ikke helt i form, hadde litt influensa og lå og sov i kahytten forut.

Som vanlig holdt jeg høy kurs for ikke å drive mot Jaeren. Vinden var ost-nordostlig opp mot stiv kuling, sjøen ganske grov og etterhvert satte det inn med tette snøbyger.

Vi pleide å bruke om lag fire timer inn, men etter denne tiden var gått så jeg ikke et spor av landkjenning. Sjøen var som sagt tung og luften ble etter hvert så tett at jeg mange ganger ikke kunne se baugen på Svalen.

I en liten lette fikk jeg øye på lys forut og like etter krysset en svaer stimbåt vår kurs så jeg måtte kuvende for å gå klar den.

Noen minutter senere dukket der opp et par svenskeskøyter som lå på vaeret, og kort etter at de var passert så jeg den første raketten.

20-årig skipper ved rattet.

Jeg endret kurs, surret rattet og løp forut og purret de andre. Martin og Johannes kom øyeblikkelig på dekk, og Johannes, yngstemann ombord, bare 20 år, men likevel Svalens skipper, overtok roret. Vi fikk seilene ned på dekk, og bare noen minutter senere dukket vraket opp i lovart. Hun lå dypt i sjøen, baugen og halve kommandobroen var alt under vann.

Vi kom inn på le side og gjorde et forsøk på å få line ombord, men det gikk ikke, og fra havaristen satte de nå ut en av båtene med tre mann. Båten ble fylt med vann med en gang, og samtidig hoppet også en en av mannskapet i sjøen fra hekken. Salen lå slik til at vi hadde ikke sjanser til å kunne ta han opp. Vi ropte til ham at han skulle svømme bort til livbåten, og det greide han. Like etter forsvant båten i mørket og vi gikk rundt vraket og opp på lo side.

Heldigvis hadde vi lys på dekk, det var stummende mørkt. I mellomtiden hadde mannskapet samlet seg på hekken og Johannes forsøkte å få baugen på Svalen inntil nytt forsøk på å få line ombord.

Men han greide ikke holde han der,

hver gang brottene kom holdt vi på å havne inn på dekket av skipet så han måtte bare se å bakke ut igjen.

Martin befant seg da midtskips på Svalen, selv sto jeg forut på bakken. Johannes dreide inntil i et nytt forsøk. Vi skar forbi et stykke fra rekken på havaristen, og i det samme hoppet 1. maskinisten, en noe eldre mann, i sjøen. Han falt mellom oss og vraket og et øyeblikk hadde jeg tak i ham, holdt ham i akslen, men så kom et nytt brott og rev ham ut av hendene på meg. Han forsvant for så å dukke opp igjen langs skipssiden hvor de også forsøkte å få ham inn.

Jeg løp akterover med en båtshake, og like etter hørte jeg et dunk. Jeg tror han gikk i propellen. . .

Alt på ett kort. Det var en forferdelig opplevelse som jeg sent kom helt over. Jeg kunne oppleve det som mareritt om natten igjen og igjen at jeg sto og holdt denne mannen i skulderen og mistet ham ned i et skummende hav . . .

Men slik som alt lå an i øyeblikket hadde vi jo annet å tenke på. Vraket sank stadig dypere ned i sjøen og kunne gå ned når som helst. Det hele så håpløst ut. De begynte å skrike ombord og svaret de fikk i fra oss var nok noe irritert . . . «Nei, ti nå stille . . Er dere ikke sjøfolk. .» Nervene sto jo på høykant.

Det ble taust med en gang og Johannes satte nå alt inn på et kort i et siste fortvilet forsøk. Han førte Svanen helt opp til skipssiden hvor vi surret oss fast, og ombord strømmet de . . .

Det tok øyeblikk. Skøyterekken ble spintret og slått inn, men skroget holdt heldigvis, og det var ikke mere enn vi hadde fått sistemann ombord så gikk

Plutselig brøt et lys gjennom snøkavet på babord side. Kursen ble endret og kort etter hadde vi livbåten langs skøytesiden. Alle de fire var i god behold. - Nå var dere jaggu heldige, sa vi. - At dere hadde lys . . . Ellers spørs det om dere hadde blitt funnet. . . - Nei, lys, svarte de forbauset. Vi har ikke hatt noe lys!

skipet ned. Det var bare i siste øyeblikk at vi fikk kuttet fortøyningene.

Johannes lot nå Svalen sirkle rundt for sakte fart mens vi lette etter maskinisten, og de fire som var forsvunnet i livbåten. Sjøen var full av vrakgods, men ellers var det intet å se.

Det uforklarlige. Plutselig brøt et lys gjennom snøkavet på babord side. Kursen ble endret og kort etter hadde vi livbåten langs skøytesiden. Alle de fire var i god behold.

- Nå var dere jaggu heldige, sa vi. - At dere hadde lys . . . Ellers spørs det om dere hadde blitt funnet. . .

- Nei, lys, svarte de forbauset. Vi har ikke hatt noe lys!

De hadde ikke lommelykt, ikke engang en tørr fyrstikk. De var våte til skinnet, dy gjennomblaute alle sammen.

Så det var ganske merkelig. Hva det har vaert for slags lys som vi har sett og som førte oss helt hen til dem, kan jeg ikke forklare. Men vi så det alle sammen, klart og tydelig fra Svalens dekk.

Inn til Egersund. Det viste seg nå at det var mannskapet på Oslo-båten «Forsete» som vi hadde tatt ombord. Båten hadde gått ut fra Regefjord om ettermiddagen og hadde fått over seg en sjø som brakk opp lukene. 10 mann i alt. Alle svaert medtatte. De hadde ikke fått reddet noen verdens ting. Noen av dem var nesten nakne.

- Jeg fikk med meg lommeboken, sa en av dem til meg. Men jeg trodde ikke et øyeblikk at jeg noen gang mere skulle få bruk for pengene.

De hadde skutt raketter over den store stimbåten og likeledes over svenskeskøytene, men ikke blitt sett. Da vi sto ned mot dem hadde de fått nytt håp, men mens jeg var nede og purret hadde vår kurs blitt forandret, og da regnet de med at de ikke lenger hadde noen sjanse.

Av skipperen fikk vi oppgitt den omtrentlige posisjon. Vi befant oss et par kvartmil utenor Hådyret, og satte nå kursen mot Egersund.

Det gikk bra. Vi var heldige denne kvelden. Når det hele var over kom jo reaksjonen, og også i utslag av spøk.

- Å nei, sa Johannes. Det der er ikke noe å takke for. Vi har ikke fått noen reker, så nå går vi rett til sildoljen med dere . . .