DYRKER EVENTYRET
Kan livet på landet leves ved byen? Ja, tror paret som bygger og bor i gammel stil ved en av Norges største byer.
«Aldri hadde prinsessen sett så mye myrull før», skrev Theodor Kittelsen under bildet han malte fra eventyret om de tolv villendene. Prinsessen lot ikke myrullen stå; hun sanket og jobbet og klarte med det til slutt å redde både seg selv og brødrene fra død og forbannelse.
Den flittige piken ble kopiert inn på dørspeilet på kjøkkenet, av moren til Stine Malterud Johansen. Den gangen bodde hele familien fortsatt under samme tak. Nå er det Stine og mannen som har tatt over, og som dyrker eventyret om et liv på landet. Maleriet er stadig der på døren, til inspirasjon for stilen og livet som leves i og rundt huset.
Frodig
30 høner, tre ender, katt og kaniner skaper liv på tunet foran det hvite huset som har stått der siden 1940-tallet. For Stine tar sankingen aldri slutt. Hun plukker egg i hønsegården, blomster, baer og grønnsaker i hagen, kongler, granskudd og einer i skogen, mose og myrull fra hytta på fjellet og korn fra gårder som ligger til slekten. Fangsten havner i eget kjøkken, den bearbeides og blir til gaver eller til varer som selges i gårdsbutikken.
– Julenekene er påbegynt, jeg er helt nummen i fingrene etter all plukkingen, ler Stine på vei ut i den frodige hagen.
Selv om sommerens tørke la en demper på vegetasjonen, lyser blomstene mot oss i kraftige sensommerfarger fra bed på alle kanter. Det er gul og oransje blomkarse, lilla og dypblå erteblomster, rosa solhatt og mørkerød rips.
Inne setter sankingen sitt preg på interiøret. Et overdådig bord er dekket av frukt og blomster fra hagen, supplert med godsaker som i god, gammel tradisjon både er til pynt og til å spise opp. Kongler finnes som krans og pynt på fat og i vinduskarmer, men teller du pyntegjenstander, er det ikke sikkert du finner flere enn i andre hjem. Det meste av pynten skiftes ut med årstidene. Der det nå står pelargonier og lyng, blir det svibler og amaryllis til jul.
– Jeg liker både mye og lite, sier Stine, som bruker store deler av fritiden på hus og interiør. Ved siden av jobben som pedagogisk leder i en barnehage driver hun også gårdsbutikk på deltid sammen med søsteren sin.
Fornyet
Rommene i huset er store og ryddige og har relativt få møbler. Alle husets vegger og tak er hvite, og gulvene er lys grå, enten de er malt eller belagt med historiske fliser. Løsøre, rot og duppeditter er stort sett stuet inn i skap eller på et ’’gutterom’’ i andre etasje. Møblene er nøye valgt ut, fra arv, loppemarkeder eller andre steder der man kan finne ting som enten er gamle eller bare ser gamle ut.
Selve bygningen er det ikke gjort noen dramatiske endringer på, men kjøkkenet er åpnet opp, badet er fornyet og inngangspartiet er kraftig utvidet. Her er det lagt inn skapplass i veggene, med dører med kanter som ikke er hundre prosent strømlinjeformede, slik at det ser ut som de har vaert der en stund.
– Jeg liker å ha en stil som passer til huset. Det er fra 1940-tallet, og da passer det ikke så godt med moderne ting. Jeg er veldig glad i interiør, og liker mange ulike epoker, men her er det huset som setter stilen, sier Stine.
Trekk og kulde var derimot ikke noe de ville spare på. Huset er etterisolert, rom for rom, og nå er runden snart ferdig. Entreen har fått varme i gulvet – en kjaerkommen fornyelse for den som har opplevd at støvlene til tider har frosset fast der inne.
By og land
Egentlig bor paret bare en kort tur fra Drammen, Norges femte største byområde.
– Jeg har aldri bodd på gård, men alltid drømt om det, sier Stine. Nå er hun så naer hun kan komme, selv om omgivelsene best karakteriseres som villastrøk og en bytur kan tas på kort varsel.
Drømmen om gård og landliv er utbredt i urbane strøk, men for Stine har landlivet også vaert en del av virkeligheten. Med gårdsdrift i slekten har hun et ekte forhold til dyrking, høsting og praktisk arbeid. Det kan man se både i drivhuset og i gårdsbutikken – bugnende av agurk og tomater, vinranker, blomsterfrø til tørk og mengder av varer, både innkjøpte og selvlagede.
– Jeg liker å holde på med noe, og jeg liker å vaere ute. Om sommeren går jeg helst ikke inn før det er mørkt. Livet her handler mye om å vaere selvberget med en del ting. Og så handler det om å få ro, og kanskje ikke alltid ha så mange mennesker rundt seg, sier Stine.
Besøk
Med et ellevilt liv på tunet hjemme blir det likevel ikke stille. I barnehagen hun jobber i, har Stine et sterkt kort på hånden med høns og kaniner. Det er ikke sjelden barna tar turen for å sjekke forholdene. Også søsterens barn, annen familie og venner dukker ofte opp spontant, eller når de har noe å bidra med, for eksempel matrester som de kan gi til hønene.
Og blir det til et skikkelig selskap, er Stine i sitt ess. Da skal det pyntes, og det skal bugne av mat.
– Det er ille om det er for lite. Det må vaere masse, og det skal vaere gjort skikkelig i stand. Jeg må jo ha noen selskaper, jeg som er så glad i å pynte!