Tause barn trenger kompeten te laerere
På store skoler er det minst ett barn på hvert klassetrinn som aldri snakker til laerere og medelever. Det trengs ekstra omsorg og tiltak for å få dem ut av tausheten.
Tause elever kan snakke vanlig med søsken og foreldre når de er hjemme, men på skolen er de konsekvent tause. Slike elever lider av såkalt selektiv mutisme, en tilstand svaert få har kompetanse på i Norge.
Det er lite forskning på selektiv mutisme i Norge, men noen norske forskere i barne- og ungdomspsykiatrien har testet en del barn med denne tilstanden. Forskerne kom frem til at barna led av sosial angst. Testene deres viste også at flere av barna hadde utviklingsforstyrrelser, språkvansker og motoriske vansker. Jeg har observert tause barn i samspill med andre barn og voksne i barnehagen, skolen og hjemme. Jeg har også intervjuet voksne som var tause i oppveksten.
Barna i barnehagen og barneskolen tok aktiv del i lek og aktivitet med andre, så lenge de visste at de ikke måtte si noe. Foreldrene beskrev gjerne barnet som den mest sosiale i søskenflokken. Tausheten hadde for noen startet i overgangen fra liten til stor avdeling i barnehagen. På ungdomsskolen ble barna gående mer og mer alene. Etter hvert som andre begynte å forvente taushet, ble dette en vane for barnet og en sosial rolle som det ikke kom ut av.
Min forskning viser at selektiv mutisme handler om en spesifikk fobi mot å snakke. Det kan sammenlignes med en edderkoppfobi. Hvis du er livredd for edderkopper, gjør du alt for å unngå dem og får panikk hvis en edderkopp naermer seg. Barn med selektiv mutisme har stor frykt for å forsnakke seg. Den verst tenkelige situasjonen er hvis noen bemerker at barnet plutselig sier noe eller gjør noe det ikke pleier å gjøre.
Forandringer i barnets vaeremåte må vi la forbigå i stillhet for at det skal bli trygt for barnet å prøve seg på noe nytt. Barnet kan bli trygg på den voksne gjennom at det får gode opplevelser sammen i lek. Tull og tøys skaper en avslappet stemning. Det er bedre å gi oppmerksomhet til aktiviteten fremfor barnet, og det er lurt å unngå blikk-kontakt. Sitt heller ved siden av barnet eller skrått overfor i stedet for rett mot. Snakk om det dere gjør sammen heller enn å stille mange spørsmål. Ja- og neispørsmål som bare krever nikk eller rist på hodet bør unngås mest mulig.
Når kontakten mellom den voksne og barnet er trygg, må det settes tydelige mål og tiltak for hvordan barnet skal begynne å snakke. I begynnelsen kan det handle om å bruke kroppen i kommunikasjonen med andre. For eksempel kan barnet gradvis bli med på bevegelser i sanger eller danse til musikk i barnehagen eller skolen. Barnet kan også øve på å vinke til andre når det går hjem, og ta laereren i hånden når det kommer på skolen hvis alle de andre elevene gjør det.
Videre kan det å hviske eller si dyrelyder og snakke gjennom leketøy gi mindre frykt enn å snakke høyt og direkte med stemmen sin til andre. Lek og drama kan ha en frigjørende virkning på barn som er fastlåste og ikke tør å prøve og feile. Innenfor lekens rammer fins ikke en rett eller gal måte å gjøre ting på. Et skyggeteater kan fortelle en historie uten ord, og kan gi det tause barnet muligheten til å delta på lik linje med de andre elevene på skoleavslutningen.
Så tidlig som mulig må vi få det tause barnet selv og andre til å forstå at barnet kan formidle seg. Tausheten forsterkes ofte av at andre snakker for barnet. De tidligere tause voksne hadde til slutt bestemt seg for at de måtte ut av tausheten og byttet miljø. Her var det ingen som forventet taushet, og det ble mindre skummelt å forandre seg. De fleste mente at de ikke hadde hatt sosial angst da tausheten startet, men at de hadde fått det av ikke å bli forstått og bli stadig mer ensomme etter som årene gikk. Barn og voksne så på dem som rare. Flere av dem hadde forsøkt å ta sitt eget liv.
Å øke kunnskapen om selektiv mutisme er avgjørende for at disse barna skal bli tatt på alvor og møte trygge voksne som vet hva de skal gjøre. Det foregår mye prøving og feiling med tause barn og unge i barnehager og skoler. Hjelpeapparatet har heller ikke kompetansen som kreves for å gi laerere konstruktiv veiledning. Slik det er i dag blir de tause barna overlatt til tilfeldighetene.
Her ligger også et ansvar hos universitet og høgskoler. Barnehage- og grunnskolelaererutdanningen må sikre at studentene de sender ut har fått god nok kunnskap og øvelse til å gi et tilpasset tilbud til alle barn – også de tause barna – slik lov om barnehager og opplaeringsloven forplikter laerere til.
Når barnehagelaereren sier: «Hvis han ikke vil snakke, så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det», så er det fordi han føler seg rådvill i møte med et barns ukjente vaeremåte. Likevel er det ikke lov å gi opp et barn vi ikke forstår. Det tause barnet trenger en trygg voksen ved siden av seg for hvert nytt steg det må ta på veien mot å snakke. Jo tidligere barnet blir oppdaget, jo større er sjansen for å lykkes.