Barnslig Alice med gøyal eventyrvri
Med akkurat passe lengde og flotte kostymer, sikter Arendals Dramatiske Selskab seg godt inn mot barna med sin versjon av Alice i Eventyrland.
– Haien var morsom!
Sier et av barna etter at fjorten voksne har vaert så barnslige de bare kan på scenen i rundt tre kvarter i Arendal kulturhus. Kan heller ikke du huske en hai fra den versjonen du har sett før av Alice i Eventyrland, så går det bra. For selv om det er den norske dramatiseringen som også Den Nationale Scene har brukt tidligere som spilles i Arendal, har gjengen i ADS tilført noen små egne grep. Det, sammen med godt skuespill og flotte kostymer, gjør at forestillingen er akkurat passe for både voksne og barn.
– Så fin klokke du har, som viser dag og måned, men ikke hva klokken er! Sier Alice til hattemakeren, og så er selskapet i gangDe aller fleste har vaert borti en eller annen versjon av Lewis Carrolls barneklassiker om Alice som drømmer seg bort til eventyrland, der den gale hattemakeren og filurkatten, sammen med hjerterdronningen og en hel samling fan- tastiske skapninger drar oss fra det ene sprøstekte tablået til det andre.
Og der ligger noe av hovedutfordringen, nemlig våre forventninger. For hva er den «riktige» Alice i Eventyrland? Hvilke biter skal spilles, og hvilke skal vekk?
Her er det minimalisme som gjelder. Det er minimalt med rekvisitter og dekor på scenen. Det stiller store krav til skuespillernes evne til å skape bilder. Som voksen er det lett å tenke at dette ble litt for enkelt. Men for barna ser dette ut til å fungere helt utmerket. Det er egentlig forunderlig lite lyd fra barna under forestillingen, annet enn litt protester på de rette stedene på ulogiske og «feil» ting, slik som sangen «Lille Petter edderkopp», når Alice skal forklare hvordan hun har det overfor kålormen, og hun ikke synger riktig.
Å se Øyvind Henriksen som kanin er også svaert fornøyelig. Han binder sammen forestillingen på en flott måte, sammen med Ingunn Helen Arnøy Holes tolkning av Alice. Det er ikke lett å få flyt i en slik forstilling med en rekke små episoder som utgjør det stadig mer absurde vi presenteres for i Alices eventyrverden. Men dette fungerer.
De rekvisittene som kunne vaert en utfordring, er heller gjort enklere, på en humoristisk måte. Et godt eksempel er ridderens hest, med matboks og musefelle.
Det filosofiske i stykket er også med, både med filurkatten, som starter undringen med utsagnet «Jeg er gal, og du er gal», før både katten, hattemakeren, hertuginnen og alle de andre spinner videre på det absurde i historien, som minner mer og mer om en drøm.
Å se Lena MacMillan-Lawler veksle mellom sexy bøddel og gal kokk liver godt opp, og det gjør også Bjørg Øygardens tolkning av hjerterdronningen og hennes iver etter å kappe hoder. Olav Johansens kongeskikkelse er også morsom, med trompetspill på fingeren og pipestemme.
Har du barn fra fem til 14 år, er dette verdt et besøk enten fredag eller lørdag. De vil nesten helt sikkert kose seg. Du som er med, kommer nok til å le enda litt mer enn de små gjør. Kanskje sitter du igjen med et barn som stiller spørsmål de ikke stilte før. Men ta det for det forestillingen er. Det er ikke samme sving over dette som en forestilling på Den Nasjonale Scene, eller en Disneyproduksjon.
Men som lokalt teater på en enkel scene, er det vel verdt en time av tiden til et barn og en voksen.