Den tyske slekta
- Baereposene skulle vise seg å inneholde en mengde dokumenter, gamle bilder, skissebøker, noter, to selvinnspilte plater, avisutklipp, gamle slektspapirer, en dagbok, konsertprogrammer og mange hundre tyske brev, de eldste nesten tohundre år gamle, forte
På Hisøy kirkegård rager et høyt jernkors ved siden av våpenhuset. Under hviler en dame ved navn Marie Johanna Gertrud Ahrendts, født Douglas zu Aschersleben, i 1841.
Hun vokste opp i Aschersleben i Sachsen-Anhalt. Faren, Eduard von Douglas, var en rik gruveeier og justiskommisaer. Moren, Pauline Charlotte Caroline Victoria von der Marwitz, var av preussisk adelsslekt og vokste opp på godset Grapow i Neumark i dagens Polen.
Gertrud Douglas ble gift allerede som syttenåring med den 38 år gamle pastoren Heinrich Ahrendts. Heinrich hadde vaert Gertruds konfirmasjonslaerer, og etter å ha blitt enkemann i 1857, begynte han å vanke i Douglas-familiens hjem. Gertrud ble en slags morsfigur for lille Hans, det eneste barnet fra pastorens første ekteskap med Elise von Møllendorff.
Familien til Gertrud var naturlig nok skeptiske til giftermålet; brudgommen var over tyve år eldre og yngre enn brudens mor! Likevel gikk de motvillig med på giftermålet.
Den tyske innvandringen. Ekteparet fikk hele elleve barn, og utrolig nok havnet hele fem av deres syv døtre i vårt distrikt. Da Heinrich døde i 1897, kom også Gertrud til Norge, hvor hun døde i 1918. Heinrich hadde vaert en meget streng og heftig herre, med et oppfarende temperament og strengt oppdragelsessyn. Søstrene Ahrendts store ønske var at deres livsglade, lyse og evnerike mor skulle gå fra ham og heller gifte seg med sin fetter, en av Tysklands rikeste menn, grev Hugo Sholto Oskar von Douglas. Men det forble intet annet enn et ønske.
Denne tyske innvandring startet ved at Harald Hovind (f. 1851 i Sokndal i Rogaland), mangeårig skolebestyrer på Middelskolen i Tvedestrand, reiste til Tyskland for å undervise på den nyopprettede latinerskolen i Dresden. Familien Ahrendts hadde bosatt seg i en stor villa utenfor byen, og der traff han Anna Elisabeth Ahrendts, også kjent som «Lieschen». Da den unge akademiker i 1876 skrev til sin far at han hadde funnet kjaerligheten, ble han advart mot å gå alvorlig inn i forholdet:
«Husk paa at der til enhver Tid er Damer i al Overflod at bekomme.»
Han hørte imidlertid ikke på sin far, og paret ble forlovet.
Hovind reiste tilbake til Norge for å ta norsk embedseksamen, uten Lieschen. Hun var knapt seksten år gammel, utvilsomt usikker. Det hele er beskrevet i hennes omfattende dagbok, på en høystemt, romantisk og tidvis erotisk måte som tatt ut ifra en Jane Austen-roman:
«Jeg ville så gjerne vite om jeg enda elsket ham som før. Hvor ofte hadde jeg ikke sprunget til hans vindu, den samme veien, i kåt glede. Skal det vaere slutt på det? Var dette tanker som passer for en vordende brud? Og hånden min klemte om medaljongen med hans bilde i, og gullringen på fingeren blinket i det svake skjaeret fra nattlampen. Er dette kanskje kamper som enhver brud må kjempe seg igjennom? Å, det ville jeg så gjerne vite!»
Forlovelsen ble holdt, og det unge paret skrev meget til hverandre den tid de var fra hverandre. Det er tydelig at savnet for Lieschen er stort:
«Og så blir det til at jeg tenker på vennen min, på hvor god og snill han er, hvor glade vi er i hverandre og det vi har snakket om sammen, så finner øynene mine frem til hans - på bildet - og morgensolen skinner inn. Jeg kysser ringen jeg baerer, og en, to, tre - så går det i klaerne.»
I 1882 giftet Harald og Lieschen seg i Niederlössnitz utenfor Dresden. Det ble holdt stort bryllup, flere dager til ende, med selskaper, huskonserter og stort gjesteoppbud. Deretter flyttet det unge paret til Tvedestrand.
Da skolebestyrererparet fikk sitt første barn, «Kãtchen», fikk de besøk av svigermor fra Dresden og Lieschens søster Minna Marie Margrete «Grätchen» .
Til Tvedestrand. Senvinteren 1883 ble gjestene hentet i Arendal. For den tyske familien fremsto Norge som et trolsk eventyrland. Reisen i hest og slede på mørke vinterveier i Tvedestrand er i ettertid beskrevet på en aldeles romantisk måte:
“Innhyllet i varme pelser gikk nå reisen til Tvedestrand i den stjerneklare natt i susende galopp over berg og dal, hvor sneen enda lå flere fot høy. Klokkene i seletøyet klang ut i den stille natt. Ettersom det ble lysere, kom vi til våre kjaere. Hvilket gjensyn!” Svigermor Ahrendts og Grätchen ble i Tvedestrand over sommeren 1883. Her møtte hun den unge, pene og rike skipsreder Mads Henrik Tybring Smith (f. 1861).
Det tok ikke lang tid før dato for nok et bryllup var satt, og i september 1884 tok slekten den lange turen fra Norge til Dresden for å delta. Svigermor Ahrendts hadde skrevet sang til brudeparet som henspilte på deres stolte skuter på Oksefjorden:
«Styrmenn og kapteiner drikker brudeparets skål, og bergene kaster ekko tilbake.»
Gikk tankene til matroskoret i Wagners opera «Den flyvende hollender», som utspiller seg på Borøya utenfor Tvedestrand, mon tro?
Flere forelskelser. I bryllupet ble enda en nordmann sjarmert av en av søstrene Ahrendts. Nå var det Jørgen (f. 1869), Mads Henriks bror, sin tur. Han ble svaert forelsket i den ett år yngre kunstnerisk begavde Helene. Men de var nok for unge for giftemål. Hun besøkte imidlertid familien i Norge flere ganger.
Her møtte hun en annen nordmann, doktor Alf Marius Wang (f. 1862), og de gifter seg. Wang var en meget belaert mann med utdannelse innen både filosofi og medisin.
Ekteparet bodde en stund hos familien Smith i Tvedestrand, men emigrerte siden til Chicago. Da Wang døde i 1920, kom Helene tilbake til sin familie i Norge, hvor hun også døde året etter. Ekteskapet forble barnløst.
Jørgen Smith ble siden sendt på handelsskole til Skottland og England, men likte seg ikke saerlig godt. Han reiste derfor istedet til Tyskland. Her forelsket han seg i en ung og vakker rytterinne ved Hagenbecks Cirkus i Hamburg. Det ble imidlertid satt en stopper for det noe uvanlige forholdet, og han dro for å besøke familien Ahrendts utenfor Dresden.
Skjebnen skal ha det til at også Jørgen ender opp med å gifte seg med en av Ahrendts-søstrene. Denne gangen får han endelig et ja fra Maria. Den siste søsteren som kom til Norge, var Gertrud (f. 1865), også kjent som «Litte». Hun ble nonne. Religiøse motsetninger.
Og nettopp religion og religiøse motsetninger skulle komme til å spille en sentral rolle i familien.
Heinrich Ahrendts virket som luthersk prest i flere byer i Harz-området, men hadde startet sin karriere som huslaerer ved hoffet til Prinz Otto zu StolbergWernigerode på hans borgen ved foten av det sagnomsuste Bloksberg. Prinsen ble senere Otto von Bismarcks, det samlede tyske rikes første rikskansler, høyre hånd.
I disse adelige kretser laerte Ahrendts Bismarck å kjenne, men jernkansleren skulle siden bli en av hans argeste motstandere. Heinrich Ahrendts ble nemlig en ledende skikkelse i den politiske-intellektuelle gruppen Ut Omnes Unum, som arbeidet for å gjenforene katolisismen og protestantismen i et Tyskland med store religiøse motsetninger. Ut Omnes Unum kan oversettes til «slik at alle skal bli ett».
Otto von Bismarck, på sin side, forsøkte å redusere den katolske kirkes innflytelse i Tyskland, og innførte en rekke anti-katolske lover. Kampen mot Bismarck og for å samle tyske kristne ble tapt, men gikk ikke upåaktet hen. I 1887 gav Pave Leo XIII nemlig ut en egen medalje til gruppens minne.
Da Ahrendts pensjonerte seg fra sin stilling som pastor, konverterte både han og hans familie til katolisismen. Flere av døtrene tilbragte sågar ungdomsår i klosterskoler. Denne opprivende konflikten skulle prege søstrenes liv og forhold til andre familiemedlemmer. Da Litte fortalte sin bestemor Pauline om at hun skulle tre inn i søsterordenen, ble det uttalt at hun heller ønsket å se sitt barnebarn død.