Privat kapitalmakt mot offentlig avmakt
Den 26. september skal kommuneplanutvalget i Arendal ta stilling til søknad om reguleringsplan for Jomfruholmen, fremmet av O.G. Ottersland Eiendom AS. Den er utformet i samarbeid med ingeniørfirmaet Staerk & Co og Trafo Arkitektur AS.
Vi håper på et positivt vedtak slik at en årelang behandling kan avsluttes og at en forskjønnelse av Jomfruholmen kan starte, står det til slutt i søknadsbrevet, som er signert av prosjektkoordinator Einar Halvorsen på vegne av tiltakshaver.
At dette har vaert en langvarig prosess, vil vel ingen benekte. Den som er interessert i alle sakens akter, kan ta for seg planbeskrivelsen til Staerk & Co som følger søknaden. Her gis det en kronologisk oversikt over alle milepaelene fra 2010 til og med 2017. Her ser man også hvor ressurskrevende denne saken har vaert for politikere og offentlig forvaltning. For i dette tilfellet står man overfor en aktør som ikke vil godta et avslag. Når Ole G. Ottersland møter motstand, kjøper han seg ekspertise- og konsulenthjelp for å klekke ut nye og smarte strategier. Slik presser han motparten fra skanse til skanse. Søknaden om reguleringsplan for Jomfruholmen er hans siste utspill i denne prosessen der målet er å få godkjent planene for nybygg, og på den måten legge til rette for riving av det verneverdige bolighuset.
Utvikling av Jomfruholmen, kaller ingeniørfirmaet Staerk & Co
dette. Forskjønnelse, skriver Einar Halvorsen i søknadsbrevet til kommunen. Selv vil jeg kalle det ødeleggelse.
I det materialet som ledsager søknaden til O.G. Ottersland Eiendom AS, finner man også et dokument som er utarbeidet av Trafo Arkitektur, og som arkitektene har gitt navnet “Stedsog landskapsestetiske forhold på Jomfruholmen”.
Jeg vil oppfordre politikere og andre som har beslutningsmyndighet i denne saken, til å ta en titt på dette dokumentet og saerlig studere fotografiene av bolighuset, som er tatt mens huset og miljøet fortsatt var intakt. Bildene er en estetisk nytelse. Man blir betatt av det gamle murhusets sjarm og karakter, og av det utsøkte samspillet mellom hus og landskap. Hvis ikke man visste bedre, kunne man ha tenkt at billedmaterialet skulle brukes i markedsføringen av Arendal – ja, for å lokke turister til byen. At de flotte bildene fra Jomfruholmen tvert imot illustrerer en søknad der det ultimate målet er riving, virker selvmotsigende og uforståelig. Hvorfor skal man ødelegge et så vakkert og formfullendt hus – et hus som er så tett vevd sammen med byens historie og vår stedsidentitet? Det er dette spørsmålet jeg og så mange andre stiller oss. Det er sterkt beklagelig at huset på Jomfruholmen har havnet i klørne på en eier som viser demonstrativ likegyldighet for dets kulturelle og historiske verdi. Han har ikke engang prøvd å legge skjul på at målet har vaert å bli kvitt det, for å erstatte det med et nytt. Det foretrukne forslaget til nybygg er tegnet av Trafo Arkitektur og presentert i planbeskrivelsen til Staerk & Co.
I denne forbindelse vil jeg si: Uansett hvilket hus man setter opp på Jomfruholmen – dette eller et annet – så vil det bli feil. Det er nemlig ikke de arkitektoniske kvalitetene på det nye bolighuset det dreier seg om. Det som er sakens kjerne her, er ikke det man vil sette opp, men det man vil ta vekk. Hvis man river det gamle murhuset, vil Jomfruholmen aldri mer bli Jomfruholmen. Den unike stedskarakteren som dette huset er baerer av, blir borte for alltid.
La meg til slutt legge til at det er mange som vil sørge hvis huset på Jomfruholmen blir revet. Det har jeg fått bekreftet etter at jeg engasjerte meg i denne saken. Det har vaert en overveldende strøm av støtteerklaeringer, fra kjente og ukjente. Mange har prøvd å formidle det samme budskapet som meg gjennom årene. Men dessverre er det vanskelig å bli hørt. De høyrøstede kapitalinteressene overdøver de stemmene som prøver å si at det finnes noen verdier som ikke kan omregnes i penger, og at vi blir fattigere som mennesker hvis ikke vi tar vare på disse verdiene. Arendal står nå i fare for å miste en av sine mest saerpregede historiske bygninger.
Er det virkelig slik at byens politikere vil sitte med hendene i fanget og se på at dette uerstattelige huset – et landemerke og et ikon – blir jevnet med jorda?