Jeg trodde aldri jeg skulle klare å formidle historien om min voldelige far
Først etter morens død i fjor høst kunne han fortelle om sin voldelige far. Nå fyller den kjente komikeren Rune Andersen kulturhuset i Arendal med forestillingen Lykkeliten.
Lørdag kommer komiker Rune Andersen fra Kristiansand til Arendal kulturhus med forestillingen Lykkeliten.
– Jeg hadde ei mor som bodde i Arendal til hun døde i fjor, og jeg har to søstre med familier som bor her. Jeg holdt til og med på å kjøpe et hus i Kolbjørnsvik for noen år siden. Arendal er nesten hjemme for meg, sier Andersen.
Lykkeliten er noe så sjeldent som en fortelling om en voldelig far, fortalt på en morsom måte.
– Jeg er ikke noe offer
– Graver man seg ned, har overgriperen vunnet. Jeg understreker at jeg ikke er noe offer. Jeg har tross alt hatt et fantastisk liv, påpeker han.
– Forestillingen er ulikt alt annet jeg har gjort tidligere, det å vaere humoristisk om et så alvorlig tema. Jeg trodde ikke dette ville interessere folk flest. Dessverre viser det seg at teamet angår flere enn jeg fryktet. Et sted mellom 30.000 og 80.000 barn lever daglig med vold i hjemmet, Jeg håper forestillingen kan vekke folks bevissthet, sier Andersen.
Hans tilknytning til Arendal viser seg i en hel scene knyttet til byen. Flere figurer fra Arendal dukker opp.
Seilte for Hisøy-rederi
– Jeg dro til sjøs som 18-åring. Da dro jeg i russebil, iført russedress, til Kolbjørnsvik hvor JP Jensens rederi hadde sine båter. Laereren min på gymnaset var helt oppgitt over at jeg kunne finne på å dra slik. Men jeg fikk hyre som smører og seilte i 9 måneder, forteller Andersen mens han skuer over til Kolbjørnsvik fra bysiden.
Han innrømmer at selv om han nå har spilt forestillingen i snart ett år, så er han like pumpa etter forestillingen.
– I begynnelsen måtte jeg dra rett hjem og sove. Jeg kjenner at jeg etter hvert kommer meg raskere og raskere, forteller han.
Det var Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen og leder for Stine Sofie-stiftelsen som fikk Andersen til å lage forestillingen.
– Din historie er teater, sa hun og fortalte hvor godt det var for henne å kunne si Stine Sofie flere ganger om dagen. Det ga meg et nytt perspektiv. Men jeg ville ikke lage noen forestilling. ikke før instruktør Pål Mangor Kvammen overtalte meg. Og da hadde jeg mulighet for å trekke meg når som helst, helt fra til pressekonferansen, forteller Andersen.
Dette skjedde for to år siden.
Hadde liten tro på stykket
– Jeg trodde altså dette var et tema som ikke ville fenge og regnet med å spille noen forestillinger på Kilden. Nå spiller vi fram til jul, så skal jeg tilbake til Nationaltheatret i januar. Vi har begynt å legge en løype for våren, forteller han stolt.
– Jeg hadde aldri vaert på Nationaltheatret før jeg sto der på scenen. Og nå skal jeg tilbake. Fantastisk, humrer Andersen.
Han gleder seg til å avslutte i Kristiansand til våren. Og kommer gjerne tilbake til Arendal om det er ønskelig.
– Jeg føler meg tryggere jo naermere hjemme jeg er, innrømmer han.
Spenning i salen
Rune Andersen forteller at publikum på de første forestillingene hadde en egen spenning, fordi de ikke ante hva de skulle få se.
– Jeg så redde ansikter i begynnelsen, så ser jeg lettelse og kan se på de at de syntes det var deilig å kunne få le. To tredeler av forestillingen er til å le av, innimellom gravalvoret, forklarer han.
Andersen er opptatt av dem som har opplevd eller opplever en voldelig barndom, skal få se at det er mulig å le av det.
Han håper at også de som ikke har opplevd volden, kan få øynene opp. Kanskje er det noen i ditt nabolag eller på din skole som trenger hjelp.
– Jeg hadde laerere, naboer, besteforeldre og mamma som hjalp meg gjennom den vanskelig tiden. Dette er også med i forestillingen og er like tungt hver gang fordi det minner meg om alle som ikke er her lenger.