På jakt etter tanntroll
Tannlegen var ikke akkurat av de mennesker som en gledet seg mest til å besøke. Som oftest grudde en seg i lange tider, og når en fikk innkallelse, fikk en nesten mareritt om natta bare ved tanken. I dag er det ikke slik. Med nytt, moderne utstyr og hygge
Vi husker med grøss og gru. Skoletannlegene. Thingsaker og frøken Fløystad står levende for oss den dag i dag.
Intetanende satt vi i klasserommet på Songe skole og hørte navnet bli ropt opp: Du skal til tannlegen!
Vi fikk utlevert et klippekort til bussen, og fra da av måtte vi klare oss på egen hånd.
Lukten vi aldri glemmer. Bakken opp til gamle byen skole var fryktelig tung, og det første vi så da vi rundet svingen var vinduene i tannlegekontoret. På ventevaerelset kunne vi sitte og bivåne de stakkars ungene som fikk sin behandling.
Lukten sitter i ennå. Nå vet vi ikke om det var slik på alle skoletannlegekontorene, men hos «vår tannlege» luktet det en blanding av «eter» og sigarrøyk. Tipper mange av leserne husker dette.
Om vi hadde hull eller ikke, fikk vi aldri vite, men bores skulle det! Det føltes i alle fall slik. Vi fikk mange tenner fylt av svart amalgam gjennom hele barneskolen!
Eller enda verre: Jeksler ble trukket ut i hytt og pine! Husker dere de kjempestore bedøvelsessprøytene?
Vel, kanskje det ikke var så ille. Men det føltes slik i alle fall.
Fryd og gammen. På 1950-tallet var Agderposten med tannlege Thingsaker på jakt etter tanntrollene, og det fortelles her at barn begynte å gråte bare de hørte ordet tannlege bli nevnt.
Konklusjonen ble at foreldrene som oftest kunne takke seg selv for dette, for når barna var uskikkelige var det så lett å gripe til tannlegen som skremsel hvis de ikke skyndte seg å bli snille.
Var det da noe rart at ungene hylte og skrek når det da var nødvendig å gå til tannlegen?
«Skoletannklinikk» sto det på et skilt, og dagen da Agderposten var på besøk, krydde det av unger i alle aldre. Fra ventevaerelset kikket de inn på kameraten i tannlegestolen. Det lot ikke til at noen var redde for tannlegen den gangen. Kanskje Agderpostens utsendte var spesielt heldige den dagen, men ihvertall var det ingen som hylte og skrek da.
Riktignok var han ikke så høy i hatten 1. klassingen Trygve, som med tårer i øynene fortalte tannlegen om den vonde tanna. Men skoletannlege Thingsaker snakket beroligende til ham og kkket ham i munnen.
Og vesle Trygve hadde nesten ikke fått tid til å tenke seg om før den vonde tanna var trukket ut.
Var det virkelig sånn?
Noen pasienter var fort unnagjort. De skulle bare kontrollere tannstillingen, og det var gjort i løpet av noen ganske få minutter.
Men pasientene skiftet. I løpet av dagen behandlet skoletannlegen gjennomsnittlig 15 pasienter. Noen dager ble det kanskje 20.
Det var ikke lenge mellom hver gang boret surret og kjempet mot tannråten. Fyllinger ble lagt i og formet til.
Om behandlingen av en pasient var ferdig, var der alltid utallige som ventet på å få slippe til.
Ikke takk. Skoletannlegen fikk ikke ofte høre takk for det arbeidet han utførte. Barna var nok helst lettet over at de var ferdige, og tenkte nok ikke på å takke for det tannlegen gjorde for dem. I hvert fall ikke da, men kanhende senere i livet ville de sende en kjaerlig tanke til skoletannlegen som tok vare på tennene deres?
Joda, men det er ikke den første tanken som renner oss i hu når vi tenker på tannlegen fra barneskolens dager . . .
Nå var det vel heller ikke avisens oppgave å fortelle hvor ille det var å gå til tannlegen den gangen. Man skulle vel heller motivere til tannlegebesøkene, og oppfordringen den gangen var om det ikke var en ide å la skoletannlegen få merke noe av den takknemligheten foreldrene følte ved at de sammen med ham oppdrar barna til å ta vare på tennene sine på beste måte. Her kunne nettopp foreldrene gjøre mye ved et sunt og riktig kosthold og ved ikke å la barna få for mye slikkerier.
Det siste kan en i hvert fall ikke vaere uenig i, men for de aller, aller fleste av oss som vokste opp på femtitallet, satt tannlegeskrekken i til langt, langt opp i voksen alder . . . .