Alvor bak komiske aldersgrense-forskjeller
Agderposten fortalte lørdag historien om Svein Bomodden. En sprek og oppegående kar som etter fylte 70 år må slutte i jobben som Tvedestrands eneste parkeringsvakt. Men som fem år til fortsatt kan kjøre buss som tilkallingsvikar i Setesdalen Bilruter. Saken kan lett føye seg inn i serien «Heia Norge»-saker med komikkens skjaer over seg – men har et bakteppe som er svaert alvorlig for dem som rammes. Og de blir faktisk stadig flere.
▶Arbeidsmiljøloven ble i juli 2015 endret slik at aldersgrensen for opphør av oppsigelsesvernet ble hevet fra 70 til 72 år. Unntatt er yrker med saeraldersgrenser både i privat og offentlig sektor, saerlig knyttet til helse- og sikkerhet. Som brannmenn, politi og helsearbeidere.
▶Nå kan det nok vanskelig påstås at Bomoddens virke som p-vakt vil bringe medborgere i større fare enn hans virke som bussjåfør. Det som fører til yrkesforbudet for p-vakten som ikke rammer bussjåføren i samme grad, er at hovedavtaler i arbeidslivet åpner for regelen som nå gjelder i kommunal sektor - og som gir p-vakten og andre i kommunene plikt til fratredelse ved fylte 70 år – trass i at en endret arbeidsmiljølov i tre år har tilsagt noe ganske annet.
▶Samme høst som Arbeidsmiljøloven ble endret, nedsatte regjeringen et partssammensatt utvalg som fikk i oppgave å utrede om denne aldersgrensen i loven bør heves ytterligere – eller kanskje sågar fjernes – slik at oppsigelsesvernet ikke har noen aldersgrense. Utvalget besto av representanter fra de åtte største arbeidslivsorganisasjonene – både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Pluss en tingrettsdommer og en forsker. Utvalget leverte sin rapport i desember 2016. Så langt har ikke rapporten ført til konkrete politiske forslag.
▶Utvalget er delt i synet på om aldersgrensen i Arbeidsmiljøloven bør heves eller fjernes. Flertallet (6) med dommeren i spissen, konkluderer med at dette ikke er veien å gå nå. «Utfordringen er ikke å få noen få til å jobbe etter 72 år, men å få flere til å jobbe lenger opp i 60-årene», mener de. De peker på at grensen på 72 år er høy i europeisk sammenheng, og at grensen i utgangspunktet ikke er til hinder for at arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. Men sier også «Flertallet mener generelt at en høyere aldersgrense vil kunne få negative konsekvenser, både for arbeidsgiverne og for seniorene selv». Og peker på hyppigere konfliktsaker fordi arbeidsgivere finner at arbeidstakers innsats ikke forsvarer lønna.
▶Mindretallet (3), med forskeren i spissen, støtter imidlertid synspunktet i mandatet regjeringen ga utvalget; at «det bør vurderes å ytterligere heve eller fjerne aldersgrensen i Arbeidsmiljøloven». De mener det er prinsipielt viktig og riktig at arbeidsmiljøloven er aldersuavhengig. «Lovfestede, generelle aldersgrenser har etter mindretallets syn en vidtrekkende, uønsket holdningsskapende effekt og kan svekke viktige felles målsettinger i norsk arbeidsliv», heter det.
▶«Aldersgrenser er i prinsippet diskriminerende», mener mindretallet. Som også peker på at grensen på 72 år ikke harmonerer med lovendringen som nå sikrer at man kan opptjene pensjon til fylte 75. Selv om de er enig med resten av utvalget i at hovedutfordringen er å få folk til å stå lenger i arbeid, mener mindretallet at «individets rett til å velge selv hvor lenge de ønsker å arbeide, dersom helse og sikkerhet tillater det, er et viktig prinsipp».
▶Vi ser utfordringene flertallet påpeker. Blant annet er det er en åpenbar disharmoni mellom samfunnets behov for at flere står lengre i arbeid, samtidig som flere ansatte i høyere alder ikke nødvendigvis er ønskelig for private og offentlige virksomheter med økende behov for digitalisering og omstilling.
▶Likevel har vi stor sans for mindretallets prinsipielle tilnaerming. Og med eldrebølgen vi allerede ser konturene av, tror vi det er svaert viktig å endre både lover, regelverk og holdninger som gjør det mer naturlig at stadig flere spreke eldre kan fortsette i produktivt arbeid ut over vanlig pensjonsalder.
▶Uansett: Den disharmoni som er mellom rigide avtaler i arbeidslivet og lovens generelle bestemmelser, og som muliggjør slike idiotiske utslag som Svein Bomodden er blitt offer for, bør det vaere mulighet å gjøre noe med relativt raskt.