Vi må bort fra pekeleken og det politiske spillet
Nok er nok, sier bompengeaksjonistene. Det er lett å forstå dem. Folk føler at det er nådd en grense, både for hva lommeboka kan tåle og hva som er rettferdig.
De siste ukene har folk i Stavanger og Sandnes, Oslo, Fredrikstad, Bergen, Drammen og Kristiansand møtt opp for å protestere mot kraftige økninger i bompengeutgiftene.
En god regel
i politikken er å legge øret til bakken, for å forstå hvilke utfordringer innbyggerne opplever i hverdagen. Når folk nå finner sammen for å si ifra om at kraftig økning i bompengeutgiftene er en utfordring i hverdagen, er det rart at ikke flere politikere søker etter bedre løsninger. I stedet peker de opp og ned i systemet, og skylder på hverandre.
Bompengebetalingen har skutt
i vaeret under skiftende regjeringer. Fra under 5 milliarder kroner i 2005 til over 10 milliarder kroner i 2016. I dag lener politikerne seg på bompenger for få finansiert store deler av både vei- og kollektivsatsingen i byene.
Den opphetede bompengedebatten
i høst handler om såkalte «bypakker». Her er mange ulike prosjekter; kollektivtrafikk, veier og gang- og sykkelveier samlet i en «pakkeløsning». Bompenger utgjør om lag halvparten av regninga. Bommene i bypakkene har også en annen begrunnelse. De brukes for å redusere trafikken, og oppnå målet politikerne har satt om at biltrafikken ikke skal øke i byene.
Å legge til
rette for gode hverdagsreiser, slik at vi kommer oss til og fra jobb, til fritidsaktiviteter, til butikken og til kinoen, er fellesskapet sitt ansvar. Uten gode transportløsninger stopper samfunnet opp, og da snakker vi både om vei, buss, bane og sykkel.
Men med bompenger
har politikerne lagt en stadig større del av ansvaret for finansieringen av gode transportløsninger over på brukerne. Til slutt føler folk at det er nådd en grense for hva både lommeboka kan tåle, og hva som er en rettferdig fordeling av byrdene. Da kan legitimiteten til spleiselaget, som vår velferdsmodell bygger på, forvitre. Når ekstraregningen for infrastruktur som vi er avhengige av i hverdagen vokser, kan skatteviljen bli svekket. Det er alvorlig.
Med befolkningsveksten i
byene, kan ikke alle kjøre egen bil alltid og overalt. Det er her veiprising kommer inn i bildet. NAF vil ha utredet å fjerne dagens drivstoffavgift, rushtidsavgift og miljødifferensiering og i stedet innføre veiprising. I tillegg må staten ta en større del av regningen for store investeringer i samferdsel i byene. Veiprising må nemlig ikke bli en erstatning for måten bompenger nå brukes til å betale for veier, kollektivtilbud og sykkelveier. Da gjentar politikerne den samme feilen som de gjør i dag: Skyver ansvaret for et viktig felles gode over på den enkelte.
Samferdselsministeren Jon Georg
Dale har muligheten til å sette i gang utredning av veiprising, og sånn få bompengedebatten inn på et nytt og bedre spor. Vi må bort fra «pekeleken» og det politiske spillet mellom lokalpolitikere, regjeringen og Stortinget. Våre folkevalgte må finne nye løsninger når de ser at dagens system ikke fungerer for folk flest.