Da av­stan­den til Høy­re var størst, gjor­de par­ti­et det best

Det po­li­tis­ke Nor­ge er satt på vent mens KrF for­be­re­der seg på et eks­tra­or­di­na­ert lands­møte der par­ti­ets vei fram­over skal pe­kes ut.

Agderposten - - NYHETER - Nils-Pet­ter En­stad, For­fat­ter og tid­li­ge­re in­for­ma­sjons­sjef i KrF

Iden for­bin­del­se kan det va­ere nyt­tig å se hvor­dan par­ti­ets vei fram til nå har va­ert, og hvor den går ak­ku­rat nå. Jeg tror det føl­gen­de vil be­kref­te at det­te stort sett var en vei som ble til mens man gikk.

Da Nils La­vik ble valgt inn på Stor­tin­get i 1933 som KrFs førs­te re­pre­sen­tant der, slut­tet ikke han seg til noen «blokk» på Løve­bak­ken, i den grad slike i det hele tatt fan­tes. I man­ge sa­ker stem­te han sam­men med Ar­bei­der­par­ti­et, i and­re med Venst­re, som var hans tid­li­ge­re par­ti, el­ler Bonde­par­ti­et. Det sam­me var til­fel­let da Hans Svar­stad ble valgt inn i 1936, og KrFs grup­pe ble for­dob­let. I man­ge sa­ker stem­te da også de to KrFre­pre­sen­tan­te­ne ulikt.

Ved val­get i 1945 fikk KrF valgt inn åtte re­pre­sen­tan­ter. Ved det sam­me val­get fikk Ar­bei­der­par­ti­et rent fler­tall, i til­legg til at Kom­mu­nist­par­ti­et fikk valgt inn en stor grup­pe. Med rent fler­tall had­de ikke re­gje­rings­par­ti­et noe på­tren­gen­de be­hov for å sam­ar­bei­de til noen kant; ble man eni­ge in­ternt i par­ti­et, had­de man fler­tall. I til­legg var norsk po­li­tikk i dis­se åre­ne re­la­tivt kon­sen­sus­pre­get, ikke minst i for­svars- og uten­riks­po­li­tik­ken. I den grad det var noen op­po­si­sjon i dis­se sa­ke­ne, be­fant den seg inn­ad i re­gje­rings­par­ti­et, sa­er­lig etter at Kom­mu­nist­par­ti­et i prak­sis var ute av bil­det etter val­get i 1949. Rik­tig­nok fikk par­ti­et tre man­da­ter i 1953 og ett i 1957, men det blir det ikke mye op­po­si­sjons­po­li­tikk av det.

Op­po­si­sjo­nen i Stor­tin­get be­sto der­med av de fi­re par­ti­ene Høy­re, Venst­re, KrF og Bonde­par­ti­et (fra 1959: Sen­ter­par­ti­et). Ikke minst John Lyng var en varm tals­mann for at dis­se par­ti­ene skul­le opp­tre mest mu­lig sam­let, og had­de en kongs­tan­ke om «bor­ger­lig sam­ling». Det var i Høy­re be­gre­pet «bor­ger­lig» opp­sto og ble brukt, egent­lig til stor ir­ri­ta­sjon for de and­re tre. Så sent som som­mer­en 1963, midt un­der ar­bei­det med å etab­le­re Lyng-re­gje­rin­gen, skrev Egil Aar­vik, stor­tings­re­pre­sen­tant for Oslo KrF og redaktør i parti­avi­sa «Fol­kets Fram­tid» en le­der­ar­tik­kel med over­skrif­ten «Bor­ger­lig?». Her ka­rak­te­ri­ser­te or­det som «et sjar­gong­ut­trykk i det po­li­tis­ke språk», og skrev: «Det bru­kes i fleng. Men in­gen har gitt noen fyl­dest­gjø­ren­de el­ler en­ty­dig de­fi­ni­sjon av be­gre­pet. (…) Or­det «bor­ger­lig» er i bes­te fall en me­nings­løs, i ver­ste fall en tve­ty­dig be­teg­nel­se som bare vir­ker for­vir­ren­de». Or­det ble da hel­ler ikke brukt i Lyng-re­gje­rin­gens til­tre­del­ses­er­k­la­e­ring. I ste­det bruk­te man be­gre­per som «krist­ne grunn­ver­di­er, (…) kul­tu­rel­le og na­sjo­na­le tra­di­sjo­ner og våre de­mo­kra­tis­ke in­sti­tu­sjo­ner».

Med dan­nel­sen av Lyng-re­gje­rin­gen, og to år se­ne­re Bor­ten-re­gje­rin­gen, var KrF mer el­ler mind­re fri­vil­lig ført inn i en po­li­tisk fold som kal­te seg selv «bor­ger­lig». Med et stort og til ti­der nok­så ar­ro­gant Ar­bei­der­par­ti, måt­te de and­re par­ti­ene fin­ne sam­men for i det hele tatt å få inn­fly­tel­se. Det­te sam­ar­bei­det var like mye en dyd av nød­ven­dig­het som et ut­trykk for noen po­li­tisk har­mo­ni el­ler idyll. Sam­ti­dig er det et fak­tum at dis­se fi­re par­ti­ene len­ge sto for man­ge av de sam­me verdi­po­li­tis­ke stand­punk­te­ne, ek­sem­pel­vis når det gjaldt abort. Men fra om­kring 1980 be­gyn­te det­te å for­vit­re etter at først Høy­re og så Sp «fri­stil­te» seg i bl.a. abort­spørs­må­let.

Li­ke­vel har or­det «bor­ger­lig» frem­de­les en høy sta­tus i par­ti­et Høyres re­to­rikk, men den «fyl­dest­gjø­ren­de el­ler en­ty­dig(e) de­fi­ni­sjon av be­gre­pet» som Egil Aar­vik etter­lys­te for 55 år si­den, har man ennå ikke sett noe til.

Med boka «Det tred­je al­ter­na­tiv» fra 1994 slo da­va­eren­de parti­le­der Kjell Mag­ne Bon­de­vik til lyd for at man skul­le bru­ke be­teg­nel­sen «kris­ten­de­mo­kra­ti­et» om KrFs po­li­tikk og ideo­lo­gi. Det­te har se­ne­re fått fes­tet seg mer og mer.

Si­den 1963 har KrF va­ert i re­gje­ring i 19 år i alt i sju for­skjel­li­ge re­gje­rin­ger. I fem av dis­se åre­ne var ikke Høy­re med (Kor­vald-re­gje­rin­gen og sen­trums­re­gje­rin­gen). Noen «bred bor­ger­lig» re­gje­ring har ikke lan­det hatt si­den 1971, da Bor­ten-re­gje­rin­gen gikk av. Ser vi på KrFs valg­re­sul­ta­ter, var det i de pe­rio­de­ne av­stan­den til Høy­re var størst at par­ti­et gjor­de det best. Av KrFs parti­le­de­re var det bare Kåre Kris­ti­an­sen som man kan si «brant» for at KrF og Høy­re skul­le fin­ne sam­men i flest mu­li­ge sa­ker. Hva man el­lers måt­te mene om ham som le­der: Noen glanstid var ikke hans le­der­pe­rio­der når det gjaldt opp­slut­ning.

Et an­net ord som også bru­kes en del om de «bor­ger­li­ge» par­ti­ene, er «ikke-so­sia­lis­tis­ke». Det er vans­ke­lig å se at et slikt gar­pe-be­grep er noe let­te­re å fyl­le med et for­nuf­tig inn­hold. Man kan ikke de­fi­ne­re et ideo­lo­gisk stå­sted ut fra hva det ikke er. Det blir som å si om en nord­mann at han er en «ikke-svens­ke».

KrF er med and­re ord ver­ken et «bor­ger­lig» el­ler et «ikke-so­sia­lis­tisk» par­ti. Det er et kris­ten­de­mo­kra­tisk par­ti, med en kris­ten­de­mo­kra­tisk ideo­lo­gi.

In­sis­te­rer man li­ke­vel på å bru­ke ne­ga­sjo­ner, kan også Ar­bei­der­par­ti­et, slik det fram­står i dag, langt på vei ka­rak­te­ri­se­res som et «ikke-so­sia­lis­tisk» par­ti. Det­te som en over­gang til det ideo­lo­gis­ke be­gre­pet Ar­bei­der­par­ti­ets egne po­li­ti­ke­re i sta­dig stør­re grad bru­ker om sin egen po­li­tikk og ideo­lo­gi: So­sial­de­mo­kra­tisk.

Leg­ger man den kris­ten­de­mo­kra­tis­ke ideo­lo­gi­en og den so­sial­de­mo­kra­tis­ke ved si­den av hver­and­re, er det lett å se at her er det man­ge be­rø­rings­punk­ter, og det er langt fle­re mel­lom dem enn mel­lom kris­ten­de­mo­kra­ti­et og den li­be­ra­lis­men, en­ten den­ne er ideo­lo­gisk be­grun­net el­ler ei, som pre­ger de tre par­ti­ene som pr. dags dato sit­ter i re­gje­ring.Det er det kar­tet man bør gå etter ved vei­val­get vi­de­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.