Oppgitt over uvitenhet om kulturarven

– Det er så mye uvitenhet i forvaltningen. Jeg håper at både kommunalt ansatte, politikere, arkitekter og journalister kan lese boka slik at vi kan få fokus på hvordan vi forvalter kulturarven vår, sier Else Rønnevig.

I hennes siste bok «Hus til bry» har hun fått med seg 30 andre som også er opptatt av kulturarven.

– Det er ingen hemmelighet at kun et fåtall av kommunene våre har tilstrekkelig kompetanse innen kulturminnefeltet. Når en bygning med vernestatus «nasjonal verdi» ofres på utbyggernes alter er det noe som ikke stemmer, skriver Rønnevig i boka.

Utfordrer TV-bransjen

Hun etterlyser også TV-serier hvor vern av kulturarven vår blir hovedtema.

– Blir det NRK1, TV2 eller TVNorge som tar denne utfordringen, spør den 78 år gamle entusiastiske bygningsbevareren.

Hun minner om at kulturarven kan ikke forsvare seg, det kan kulturmyndighetene og politikerne.

– Jeg tok riksantikvar Jørn Holme på ordet da han sa at kulturminnevernet trenger åpenhet og politisk interesse, med mange stemmer, ulikt verdisyn og frisk meningsutveksling. «Hus til bry» er en bok som tar nettopp det han etterspør: en frisk debatt og meningsutveksling om dagens kulturminnevern, sier Rønnevig.

Etter mer enn 40 år med sitt utrettelige engasjement for å spre kunnskap om kulturarven, stiller hun spørsmålet:

– Er det verdt strevet når de som skal håndheve loven har en lovforståelse som gjør at dette ikke fungerer?

– Boka er et resultat av frustrasjon og ikke minst skuffelse over kulturvernmyndighetenes og lokalpolitikerne håndtering, fortsetter Rønnevig og nevner Møglestu hovedgård fra 1805 i hjembyen Lillesand som eksempel.

– Selger arvesølvet

– Så selger Lillesand kommune dette arvesølvet for småpenger og kortsiktig gevinst, sukker Rønnevig som ville danne en stiftelse for å kunne ta vare på den staselige eiendommen.

Generalsekretaer i Fortidsminneforeningen, Ola H. Fjeldheim, peker i innledningen på at vår historie er full av eksempler på verdifulle bygg som burde blitt bevart, men som likevel er revet.

– Når man river er det ingen angrefrist. Denne boka gir mange eksempler på at ting går galt. Spørsmålet er hvordan vi skal bruke denne laeredommen til å gjøre det bedre fremover, skriver han.

Rønnevig har tatt for seg Lillesand, mens sivilarkitekt Ole Ingeman Bording fra Tromøy som har vaert arkitekt og kommunal saksbehandler i Arendal, tar for seg hjembyen.

– Hvor mange av Norges over 400 kommuner har saksbehandlere med antikvarisk kompetanse for byggesak og arealplan? spør han, og svarer selv:

– Jeg håper jeg tar feil, men tviler på at det kan vaere så mange som 25.

Bording minner også om at å bevare betyr å la det som er der, fortsatt skal vaere der. At vi må passe på at det ikke blir ødelagt av vaer og vind, vedlikeholdes, og akseptere at ting er skjeivt og har merker etter slitasje.

– Å bevare betyr ikke å skifte ut fullt brukbare panelbord, dører, vinduer, teglstein osv. Heller ikke hvis det nye er «nøyaktige kopier». Det er de gamle konstruksjonene og detaljene som skal bevares som de er, ikke en illusjon om dem, skriver Bording.

GREMMES:Dette bildet er tatt på Strøget, Birkelands hovedgate. En gedigen salgsplakat for moderne blokker var montert på veggen av det gamle huset, som fremdeles står der, rett ved blokkene. – Jeg gremmes når jeg ser hva tettstedets kulturarv blir utsatt for i Birkenes kommune, skriver Else om sitt fødested.