«Alternative» er ikke de fakta han legger fram

Sveinung Seljås fra Åmli KrF påstår han kan legge fram «alternative fakta» i forhold til den analyse jeg har gitt tidligere når det gjelder i hvilke perioder KrF har gjort det best ved valg (Agderposten 16. oktober).

«Alternative» er ikke de fakta han legger fram; til nød supplerende. Samtidig er de såpass overfladiske at det grenser til det feilaktige. La meg derfor supplere hans historieskriving ytterligere:

1) Det er feil når Seljås betegner perioden 1973-77 som KrFs første storhetstid. Perioden 1977-81 må også regnes med. Valgresultatet i 1977 var faktisk enda bedre enn det i 1973. «Suksessfaktoren» ved begge disse valgene var først og fremst personen Lars Korvald. Til tross for en smal parlamentarisk basis, ble regjeringen meget populaer. I tillegg kom abortdebatten, der linjene i 1973 var meget klare: Alle de «borgerlige» partiene var imot at Norge skulle innføre fri abort både i 1973 og 1977. Men fordi nydannelsen SV gjorde et brakvalg i 1973, fikk Ap/ SV et flertall på én – 1 – representant i Stortinget. I 1977 var Lars Korvald den opplagte, felles «borgerlige» statsministerkandidaten for partiene KrF, Sp og Høyre. Men ved fintellingen berget alliansen Ap/SV flertallet med én representant nok en gang, selv om styrkeforholdet dem i mellom ble sterkt endret. Også ved dette valget var abortsaken en viktig sak, og hadde Lars Korvald blitt statsminister i 1977, ville abortloven som var vedtatt i perioden før blitt strammet inn. Nå ble den i stedet liberalisert fordi kristen-sosialisten Otto Hauglin ikke lenger møtte på tinget. 2) Det er også feil, eller svaert upresist, når Seljås knytter valgresultatet i 1997 kun opp mot familiepolitikken. At KrF gjorde sitt beste valg det året hadde flere årsaker. De viktigste var at man hadde en populaer statsministerkandidat, og den verdidebatten som KrF hadde tatt initiativ til da Jagland-regjeringen tiltrådte. Kontantstøtten var en del av dette, men i 1997 var kontantstøtten en «gammel» KrF-sak som hadde vaert foreslått allerede ved valget i 1989.

Ved valget i 1997 framsto Høyre naermest som KrFs hovedmotstander, noe som toppet seg i den siste partilederdebatten, der Jan Petersen slo bombastisk fast at dersom valget skulle føre til en Bondevik-regjering, skulle Høyre kaste den i erklaeringsdebatten. Han laerte seg fort sammenhengen mellom hovmod og fall etter den kommentaren. Heller ikke ved valget i 2001 var Høyre «på lag» med KrF, og igjen gjorde KrF et meget bra valg.

Sveinung Seljås må gjerne mene at jeg argumenterer i «kjent sjølvsikker stil». Han framstår vel ikke som mindre selvsikker selv, selv om faktagrunnlaget hans virker nokså spinkelt. Så hva det er ved min faktabaserte analyse som er «helt motsett» hans nokså fragmentariske beskrivelse, framstår dersom som litt gåtefullt for meg. (innlegget er noe forkortet. Red.)