Det finnes spioner blant oss. Det vet alle
De flyktet fra et av verdens verste diktaturer til et av de beste demokratier. Likevel føler eritreerne at de lever i et fengsel her på Sørlandet. Hvorfor?
Eritreerne Agderposten snakker med var blant dem som overlevde. De var blant de heldige. Disse flyktningene hører ikke til de tusenvis av landsmenn som fant sin grav på bunnen av Middelhavet.
Felles for alle, både de som druknet og de som overlevde, var at de var livredde da smuglerne sendte dem ut på havet fra Libya. Ville de klare det? Skulle dette bli starten på et helt nytt og bedre liv? Eller skulle dette bli ferden som slukte alle drømmer og forhåpninger? Og til sist alt liv.
Tilfeldighetene ville at eritreerne som sitter foran Agderposten denne ettermiddagen skulle overleve og komme seg til Italia og videre til Norge og Sørlandet. De vet så altfor godt både hva de overlevde og hva de flyktet fra.
De flyktet fra et land som ifølge FNs spesialrapportør Sheila B. Keetharuth for tre år siden skrev var ansvarlig for utenomrettslige henrettelser, tortur, sexslaveri, tvangsarbeid og massedrap. Ja, hun mener til og med at landet kan ha gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten.
I den dystre rapporten hun laget heter det at landet driver omfattende spionasje og har et stort nettverk av fengsler der folk blir holdt uten kontakt med omverdenen i årevis. Sikkerhetsstyrkene har ifølge rapporten fått beskjed om å skyte for å drepe dersom noen forsøker å flykte fra landet.
Spioner blant oss
Og det er nettopp det eritreerne som sitter foran Agderposten har gjort. Flyktet fra landet. Selv for folk som ikke satt fengslet, føltes livet som i et fengsel.
Derfor skulle vi tro at det var en oppløftet og glad gjeng vi hadde foran oss, en flokk ungdommer som nøt livet i et fritt demokrati med utallige muligheter og lyse fremtidsutsikter. Men slik er det ikke.
De føler at de fremdeles lever i et fengsel.
Her i Norge. I lokalsamfunnene på Sørlandet.
Selv møtet mellom oss er som i et fengsel. Agderposten har snakket hver for seg med noen av eritreerne tidligere, men nå er de blitt enige om å samles flere til en samtale med Agderposten. Denne samtalen ville aldri funnet sted dersom Agderposten skulle tatt bilder og sitert eritreerne med navn. Vi treffes bak lukkede dører i et møterom et sted på Sørlandet. Her kan de slappe av. Her er det ingen som ser at de snakker med en journalist. Her er det ingen som kan sladre. Personene i rommet ble kjent på mottak i Norge. De stoler på hverandre.
– Det finnes spioner blant oss her på Sørlandet. Det vet alle. Hvem er de?
– Vi vet ikke hvem de er, men vi skjermer oss fra dem ved ikke å snakke om regimekritiske ting til eritreere vi ikke kjenner. Angiverkulturen kveler oss. Det er virkelig ille. Vi kan ikke si hva vi vil. Vi tør ikke.
Regimet flyttet etter
Møtet med eritreerne som er bosatt i begge Agder-fylkene baerer preg av en konsultasjonskultur, hvor det for hvert spørsmål som blir stilt fra Agderposten må diskuteres eritreerne imellom før en som på møtet motvillig godtar å vaere talsmann for gruppen summerer opp hva de har snakket om og kommet frem til. Det er tydelig en slags uvilje mot å snakke individuelt. De vil heller kvalitetssikre svarene med hverandre.
Hvorfor tør dere ikke å vaere regimekritiske når regimet dere har flyktet fra tross alt ligger på et kontinent langt borte?
– Vi trodde vi hadde flyktet fra regimet i Eritrea. Men regimet fulgte med oss til Norge. Regimet var jo her også.