Mange av oss eritreere frykter å bli eritreerne i lokalsamfunnene på Sø
Det er ikke bare i Eritrea myndighetene spionerer på oss. De spionerer her i Norge også.
Hvorfor er det så farlig? Dere er jo frie, og dere bor jo i Norge. Ingen kan gjøre dere noe her, vel?
– Det finnes rapportører blant oss som melder kritiske bemerkninger om politikken i landet vårt til regimet i Eritrea. Vi er redde for at denne informasjonen skal føre til at myndighetene hevner seg på familiene våre som er tilbake i Eritrea. Vi har mange eksempler på at det har skjedd. Derfor er det få eritreere som våger å si noe. Vi har ikke bare oss selv å tenke på.
Men selv om eritreerne Agderposten snakker med er bekymret for familien i Eritrea, kommer det i samtalen frem at de også er bekymret for seg selv. Om enn på en annen måte enn det mange nordmenn kanskje helt vil forstå.
– Vi frykter å bli frosset ut av det eritreiske miljøet i lokalsamfunnene våre her på Sørlandet.
Frosset ut?
– Det er komplisert. Og det er kanskje vanskelig for dere nordmenn å forstå, sier de i en viss forlegenhet, før de fortsetter:
– Mange av oss eritreere frykter å bli utstøtt og isolert av de andre eritreerne i lokalsamfunnene på Sørlandet. Vi frykter å bli isolert fra våre egne landsmenn i et samfunn vi ikke kjenner godt, i et demokrati de fleste av oss ikke har saerlig kunnskap om eller erfaring med. Det er et stort problem for oss eritreere. Denne angsten og frykten gjør livet vanskelig for oss.
Avhengig av hverandre
Hva betyr dette fellesskapet for dere?
– Vi er avhengig av hverandre. Selv om vi kommer fra de forskjelligste steder i Eritrea, knyttes vi sammen her i et land som virker ukjent på oss. Manglende norskkunnskaper gjør at vi blir bundet til hverandre gjennom språket vårt som vi har med oss fra Eritrea og som er det viktigste bindeleddet mellom oss. Vi er dessuten avhengige av hverandre dersom vi blir syke. Språket er viktig også da. Vi føler trygghet dersom vi holder sammen og kan hjelpe hverandre. Det fører til at du gjør minst mulig som kan skake dette skjøre fellesskapet vi føler oss så avhengige av. Dessuten er det vanskelig å få forståelse for våre problemer hos nordmenn. Det er ingen kritikk av nordmenn. Kulturforskjellene er store. Dere har heller ikke alltid forutsetninger for å forstå våre problemer. De er komplekse. Selv for oss.
En ødeleggende situasjon
Kjenner dere eritreere som har hevet røsten sin og brutt ut fra dette fellesskapet?
– Det er få eritreere som har gjort dette. Til det betyr fellesskapet for mye. Vi er mer redd for utryggheten som en utstøting fra det eritreiske miljøet kan føre til enn frykten og angsten vi har for spioner og angivere. Angivere er vi tross alt vant med fra Eritrea. Mange eritreere her på Sørlandet er imot diktatoren i Eritrea og ønsker ham fjernet. Vi har jo tross alt flyktet fra ham. Mange av oss har arr både på kropp og sjel etter opphold i fengslene hans. Men vi tør ikke si noe, vi tør ikke heve en kritisk røst av frykt både for våre familier i Eritrea, men også av frykt for å miste det eritreiske fellesskapet som så mange er avhengige av her i Norge, sier de og fortsetter:
En ødeleggende situasjon
- Alle er avhengig av alle. Og mange frykter hverandre. Det er egentlig en forferdelig situasjon som er ødeleggende for oss. Vi klarer ikke å løse den selv. For det er jo ikke norske myndigheter som er skyld i at vi ikke føler vi har ytringsfrihet her i landet. Det er vår egen angst og frykt. Dere må hjelpe oss. Hvordan?
Det vet vi ikke.
Men dersom dere er mange eritreere som er imot regimet, vil dere jo få støtte av dem dersom dere hever røsten mot diktatoren?
– Nei. Det er ikke slik det fungerer. Selv de eritreerne som er enige med oss dersom vi skulle ha sagt alt dette offentlig, ville vaert tause.
Hvorfor?
– Frykten for å bli rapportert av angivere og spioner er selvfølgelig en grunn. Men det finnes også en subtil mekanisme som gjør at eritreere som gruppe gjør alt for å holde sammen og ikke lage uenighet seg imellom utad. Dette kan splitte oss og skade oss i den forstand at samholdet svekkes med alle følgene dette får.
Som hva?
– Vi har bare hverandre. Det er slik det føles. Det er bedre å ha hverandre og leve sammen i angst og frykt for angiveri og spionasje enn utryggheten det vil vaere å bli frosset ut og overlatt til deg selv.
▶Geir