Når friheten blir til et fengsel
Agderpostens reportasjer om angsten og frykten for angiveri og flyktningspionasje idet eritreiske miljøet på Sørlandet avdekker en subtil virkelighets om virker fremmed for oss sørlendinger. Agderposten har tidligere fokusert på frykt for flyktningspionasje idet iranske eksilmiljøet her på Sørlandet, men reportasjene den siste uken viser at dette er en frykt som rammer flere nasjonaliteter som lever i diaspora i landsdelen vår. Eritreerne har kommet hit til landet i flere flyktningbølger helt siden 60-tallet, mens den siste flyktningbølgen kom for noen få år siden representert gjennom båtflyktningenes dramatiske ferd over Middelhavet etter at de hadde risikert livet på flukt gjennom ørkenen til Libya.
Det er disse flyktningene Agderposten har vaert i kontakt med gjennom reportasjene som for tiden offentliggjøres, og som gir et innblikk i en virkelighet det kan vaere vanskelig å forestille seg kan eksistere i våre egne naermiljøer. Eritreere forteller til Agderposten hvordan frykten og angsten for overvåking, angiveri og spionasje holder dem i et jerngrep og hemmer dem i å leve et fritt liv slik som alle vi andre tar som en selvfølge.
De flykter fra et av verdens verste regimer, som av eksperter blir kalt for Afrikas Nord-Korea, til et av verdens beste demokratier, et land som lyser som et demokratiets fyrtårn i en verden hvor demokratier kan synes å vaere under press fra mange kanter. Selv her, i trygge Norge, føler de at diktaturets lange og heslige armer griper etter dem. De trodde de hadde flyttet fra regimet i Eritrea. Men de opplever at regimet er til stede også her i Norge; gjennom angiversystemer og regimelojale rapportører. Vi kjenner igjen beskrivelsen av problematikken i trusselvurderingene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som de siste årene ikke har laget en eneste vurdering hvor trusselen som flyktningspionasje fører med seg ikke er nevnt som en utfordring.
Trusselvurderingene gir et tydelig bilde av hvem regimene som driver etterretningsvirksomhet er ute etter å ramme. Det dreier seg om kartlegging av eksilmiljøer og enkeltpersoner som undertrykkerne anser som kritikere eller motstandere av regimet de flyktet fra. Formålet med flyktningspionasjen er klar; det er enten å presse eller true personer til å samarbeide, eller tvinge dem til å avstå fra regimekritisk aktivitet. Frykten for at diasporaen, flykt- ningene i eksil, skal skape uro i det landet de flyktet fra, gjør dem til etterretningsmål som nevnes i PST’s trusselvurderinger så å si hvert eneste år.
Norske myndigheter er med andre ord klar over hva som skjer. Likevel kan det virke som om myndighetene har få muligheter til å gjøre noe med dette stadig voksende problemet. PST i Agder har tidligere opplyst til Agderposten at de er klar over problemet, men at det er en vanskelig materie å jobbe med, ikke minst fordi mørketallene antakelig er store. Få vil ta belastningen med å melde mistanke om flyktningspionasje til politiet. Erfaringer fra hjemlandet gjør at de kan vaere like redde for politiet som for angiverne.
Flyktningspionasje kan vaere et problems o mer mye større enn det vi har oversikt over. Flyktningene sier av frykt og angst for konsekvensene lite om det de utsettes for. Og vi nordmenn gjør ikke så mye, både fordi vi vet lite om fenomenet, og fordi vi føler det ikke angår oss. Når det gjelder det siste, kan vi komme til å ta skammelig feil. Forholdene Agderposten gjennom sine reportasjer har beskrev etere t demokratiproblem som kan virke mer integrering s hemmende enn de tvi liker å ta innover oss.