Knut Arild Hareide på regjeringsjakt innebaerer en sikkerhetspolitisk fare for Norge
Umiddelbart før stortingsvalget 11. september 2017 uttalte Knut Arild Hareide at hans parti ville fortsette i opposisjon og at regjeringen ledet av Erna Solberg ikke ville bli felt.
Iseptember i år, ett år inne i valgperioden, gjør Hareide helomvending fra høyresiden og kunngjør at han etter samtaler med Jonas Gahr Støre -- kanhende på dennes tilskyndelse? -- i stedet går inn for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Han har da, i strid med det valgløftet hans velgere har lagt til grunn for deres stemmegivning, sveket de velgere som bekjenner seg til høyresiden i partiet. Hva det har til følge i den totale sammenheng får vi vite den 2. november.
Hvis det skulle
skje, at flertallet av delegatene velger Hareides linje, er det fare for at det blir et tilsiktet fremprovosert regjeringsskifte når statsbudsjettet skal vedtas den 27. november.
Den fremgangsmåte Hareide benytter seg av, er av statsminister Erna Solberg blitt karakterisert som maktmisbruk, hva det udiskutabelt er. Det har fått Jonas Gahr Støre til å tre frem på arenaen. Han gir Hareide sin støtte og kritiserer statsminister Erna Solberg for hennes omtale av Hareides handlemåte. Det fremstår helt uberettiget når kritikken stammer fra den person som er Hareides bakmann og som kan ha spilt en initierende rolle i selve saksforløpet.
Faktisk er det
grunn til å spørre om ikke Jonas Gahr Støre, som hittil har feilet i å oppnå sitt karrieremål om å bli Norges statsminister gjennom ordinaert stortingsvalg, nå ser muligheten for å kunne bli det på irregulaert vis -- uten å vaere folkevalgt -- ved å utnytte den situasjon som Hareide så beleilig har stelt i stand for ham.
Det forekommer undertegnede at et eventuelt tilsiktet fremprovosert regjeringsskifte blir å anse som resultat av en uvettig handling, gitt den utrygge situasjon landet faktisk befinner seg i, saerlig på grunn av Norges utsatte geopolitiske stilling.
For hva er
det Knut Arild Hareide forestiller seg å oppnå på venstresiden i norsk politikk i selskap med krefter som bekjenner seg til en så samfunns- og familiefiendtlig politikk som det å undergrave nasjonens evne til å forsvare norsk territorium og den norske nasjons selvråderett?
Jeg sikter her til partiet Rødt, som ifølge partiets leder, stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes, har som politisk hovedmål å få Norge ut av NATO. Dette er et mål som også deler av SV står for.
Hva landsmøtet i saerlig grad bør vektlegge er hvilken holdning partiene SV og Rødt inntar i beredskaps -og forsvarsanliggender. Man må vel anta at politiske krefter med siktemål å få Norge ut av NATO ikke har den samme holdning som KrF i saker som gjelder verdispørsmål og landets, familienes og den enkelte borgers velferd og trygghet.
KrFs delegater som
skal avgjøre veivalget må velge mellom tre alternativer: 1) Hareides veivalg til den sosialistiske siden i norsk politikk, 2) høyrefløyens retningsvalg, og 3) opposisjonsfløyens status quo satsing. Forhåpentligvis vil landsmøtet sørge for at stillingen forblir enten status quo eller regjeringssamarbeid med Høyre, Frp og Venstre.
Vi er ennå noen få gjenlevende i landet som har i friskt minne de dramatiske konsekvenser av den utenriks- og forsvarspolitikk som ble ført i slutten av trettiårene etter at Hitler tiltok seg diktatorisk autoritet i 1933. Mens Tyskland rustet opp, rustet Norge ned under det såkalte «det brukne gevaers politikk» og parolen «ned med våpnene». Med Norges geopolitiske stilling ble landet lagt åpent for så å bli invadert.
Vårt sårbare demokrati
mistet vi under krigen på grunn av forfeilet utenriks- og sikkerhetspolitikk. I kampen for å gjenoppnå demokratiet, mistet, i likhet med tusenvis av gode nordmenn, to av mine brødre sitt liv - Olav Dyvik, som ble henrettet i Trandumskogen sammen med sjefen for Milorg på Sørlandet, og Oddvar Dyvik, som døde som NN fange i Natzweiler.
Min erfaring er derfor, som tidsvitne og observatør gjennom et langt liv, at ethvert parti uansett farge og fargenyanse må ha landets forsvarsevne som et prioritert saksområde som i utpreget grad har med nasjonens og familienes trivsel, trygghet og velferd å gjøre. I nåtid og fremtid.
Et annet tidsvitne,
Joachim Rønneberg, som nylig har gått bort, så det som en oppgave etter krigen å betone og minne om betydningen av et godt forsvar. Vi vet at hvis friheten går tapt fordi landet ikke evner å forsvare sitt territorium mot invasjon, er prisen umåtelig høy for å gjenvinne den.
For den sittende regjering er det en politisk hovedsak å føre en utenriks- og forsvarspolitikk som trygger land og folk. I dette prosjekt inngår den nasjonale velferd som består i den trygghet det inngir å vite at vi forføyer over forsvarsvilje og forsvarsevne der medlemskapet i NATO utgjør den avgjørende faktor som selve baerebjelken i vårt totalforsvar. Så lenge landet forholder seg som et lojalt medlem av NATO har vi krav på selv å få hjelp hvis landet skulle bli angrepet.
Som i trettiårene
ser vi nå i øst en truende autokrat som kan vaere i stand til å skape kaos i verden. Under den trussel dette representerer er det NATO som er vårt skjold og verge og vårt beste vern og feste. Det er hva historien gir oss en konstant påminnelse om.
Det den blå-grønne regjeringen har oppnådd hva angår styrking av forsvarsvilje og forsvarsevne, tilsier at Forsvaret bør forbli underlagt blå-grønn regi. Det er grunn til å frykte at det under et rød-grønt styre vil bli kuttet i forsvarsbudsjettet.
Ingen, hverken høy
eller lav, kan tillate seg å ta vår frihet og selvråderett som en selvfølge. Derfor er det i Norges interesse at den blå-grønne regjering ikke blir felt.
Kaare Dyvik
Eks-konsentrasjonsleirfange i Sachsenhausen og Neuengamme,
Tidligere Administrerende Direktør, Christiania Bank Luxembourg S.A.,
Tidligere kontaktperson i Luxembourg for den Norske Sjømannskirke