Må noen varsle før vi får debatt om vanskelige forhold i Arendalsskolen?
Kritisk blikk på lokaldemokratiet i Arendal.
Både i barnevernet, eldreomsorgen og hjemmesykepleien har man i Arendal vaert avhengige av varsling for å få offentlig debatt. Når kommer debatten om hva som ikke fungerer i Arendalsskolen?
Iden senere tid er det blitt klart at verken barnevernet, deler av eldreomsorgen eller hjemmesykepleien i Arendal har fungert optimalt. Alle stedene har man vaert avhengig av varsling for at tilstanden skulle bli offentlig kjent. Inntil det ble varslet hadde alle instansene fungert som lukkede, svarte bokser (black boxes) uten innsyn fra og debatt i offentligheten. Bare de ansatte, brukerne og noen pårørende visste hva som foregikk, men før varslene lakk intet ut.
Selv har jeg
lenge ventet på en offentlig diskusjon og kanskje et varsel om hvordan skolene i kommunen fungerer. Grunnskolens funksjon er helt avgjørende for hvordan barna blir utrustet for videregående skoler og yrkesutdanning og senere deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. På sikt er det også skolene som gjennom sin måte å virke på, produserer utdanningsnivået blant kommunens innbyggere.
I utdanningsforskningen er
det et uomstridt funn at det er en relativt sterk sammenheng mellom foreldres utdanningsnivå og barnas prestasjoner i skolen. Når skolene får middels eller dårlige resultater på nasjonale prøver eller andre tester, har jeg ofte hørt både rektorer og laerere forklare det med elevenes sosiale bakgrunn. Mange foreldre har lav eller ingen avsluttet utdanning. Men de fleste av nettopp disse foreldrene var elever ved den samme skolen for 10–15 år siden. Som kjent er den geografiske mobiliteten, viljen eller evnen til å flytte på seg for å få jobb, lavest blant dem som har lavest utdanning. Altså kan skolen selv ha bidratt til å skape den sosiale bakgrunnen den senere bruker som unnskyldning for å fortsette med business as usual.
Det er saerlig
to forhold som gjør at jeg er urolig for hvordan grunnskolen i Arendal fungerer: Omfanget av spesialundervisning og omfanget av mobbing. Retten til og prosedyrene for vedtak om spesialundervisning er regulert i Opplaeringslovens kapittel 5. Her heter det at elever som ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av den ordinaere undervisningen har rett til spesialundervisning. Vedtak om spesialundervisning fattes av PP-tjenesten og har status som forvaltningsvedtak. De høye formalkravene fører til lange saksbehandlingstider. Riksrevisjonen fant i 2011 at 25 prosent av tilfellene tok 6 måneder eller mer og at 70 prosent tok 3 måneder eller mer (Aftenposten 11.03. 2011).
Ifølge en undersøkelse
gjennomført av Agderforskning i 2014 er det få elever med spesialundervisning på de første alderstrinnene (1- 3) i grunnskolen, og de fleste av dem har reelle behov for spesialpedagogikk (nedsatt syn og hørsel og Downs syndrom). På mellomtrinnet (4- 7) øker andelen med spesialundervisning kraftig. Først kommer laerevansker og deretter atferd. Flere av atferdstilfellene blir på ungdomstrinnet til barnevernssaker.
Om man tror
at spesialundervisning virkelig hjelper elever med laerevansker og atferdsproblemer, tar man feil. Spesialundervisning innebaerer at elevene blir parkert på et sidespor hvor de utgjør den første bølgen av utstøtte fra skole og samfunn. Praktisk talt ingen elever med spesialundervisning blir tilbakeført til normalnivået i klassen. Ved avgang fra ungdomsskolen kan de kreve å bli unntatt fra vurdering. Loven gir dem rett til å fortsette i videregående skole på spesielle opplegg. På landsbasis økte andelen elever som gikk ut av ungdomsskolen uten vurdering fra 1 362 elever i 2009 til 2 665 i 2015 eller fra 2,2 til 4,4 prosent av årskullet. Av et kull på 517 elever som forlot grunnskolen i Arendal i 2018, fikk 484 elever poeng, mens 33 elever ikke fikk poeng, dvs. 6,4 prosent av elevene.
Etter at forskriften
om retten til individuell tilpasset opplaering ble endret i 2009, skjedde lite i skolene før Utdanningsdirektoratet satte i gang og finansierte forsøk med «Vurdering for laering». Elevene skal her, i samarbeid med laererne, sette seg laeringsmål og delta i vurderingen av resultatene. Ifølge Hatties store undersøkelse av hva som gir gode laeringsresultater, er denne metoden en av dem som gir størst positiv effekt på laeringen.
Tilpasset opplaering utgjør
i dag den viktigste strategiske målsettingen for skoleutvikling på nasjonalt plan og er hjemlet i Opplaeringslovens § 1. 2.: «Tilpasset opplaering innebaerer at den enkelte elev skal få laeringsmål som han eller hun faktisk kan klare å nå. Laereren må derfor kjenne elevens kompetanse og bruke oppgaver og/eller prøver for å kartlegge denne. Tilpasningen skjer ved at laererne differensierer laeringsmål og metoder for den enkelte elev og at undervisningen finner sted i klassefellesskapet.» (Utdanningsdirektoratet 2013). For landet som
helhet øker i dag omfanget av tilpasset opplaering, mens spesialundervisning er på retur. Slik er det ikke i Arendal. Statistikken for spesialundervisning viser at kommunen ligger vesentlig over gjennomsnittet for både Kostragruppen og landet som helhet. I 2017/18 var 9,6 prosent av elevene i Arendals skoler (525 elever) i spesialundervisning, mens gjennomsnittet for Kostragruppen og landet lå på henholdsvis 7,5 og 7,9 prosent. I forhold til årene før, var det også lite bevegelse i antallet. Spørsmålet blir da hvorfor grunnskolen i Arendal har et så vedvarende og høyt antall elever i spesialundervisning og hva man gjør for å redusere denne formen for utstøting.
Omfanget av mobbing
i Arendalsskolen er også svaert høyt uansett hvordan man sammenligner.
I elevundersøkelsen 2017/18
oppga 9,4 prosent av elevene på trinn 7 og 10,7 prosent på trinn 10 i Arendalsskolene at de ble mobbet 2–3 ganger eller oftere per måned. For landet som helhet lå tallene på henholdsvis 7,2 prosent på trinn 7 og 8,3 prosent på trinn 10. Dette innebaerer at ca. 150 elever i Arendals ungdomsskoler blir mobbet 2–3 ganger per måned eller mer. I barneskolen er dette tallet vanskeligere å stipulere fordi det sannsynligvis forekommer mindre mobbing på de lavere trinnene enn på de høyere, men det kan dreie seg om så mange som 200 elever. For dem som blir mobbet, kan mobbingen ta mye oppmerksomhet og energi fra laeringen. I Agderforsknings Monitor fra 2011 oppga 36,4 prosent av de uføretrygdede at de var blitt mobbet i oppveksten, mot 16 prosent blant de sysselsatte. Mobbing er en svaert alvorlig sak fordi den ødelegger liv. TV 2 hadde den 20.10 i år et oppslag med 2 ungdommer som var blitt uføretrygdet på grunn av mobbing.
Mobbing forsvinner ikke
av seg selv. Det kreves aktiv innsats for å redusere den. At det nytter, trenger man ikke å gå lenger enn til Vest-Agder for å fastslå. Kristiansand iverksatte i 2013 et forskningsbasert prosjekt for å forbedre laeremiljøet i skolene (FLIK). Siden da har kommunen arbeidet aktivt og systematisk med laeremiljøet og har oppnådd gode resultater. I den siste elevundersøkelsen 2017/18 oppga 6,6 prosent av elevene på trinn 7 og 6,8 prosent på trinn 10 at de var blitt mobbet 2–3 ganger per måned eller oftere.
Dersom skolene i
Arendal skal få redusert omfanget av mobbing og spesialundervisning, må de gjøre noe annet enn det de gjør i dag. Uten aktive inngrep i skolene–her mener jeg målrettet skoleutvikling–vil alt fortsette som før og intet endre seg i forhold til det man betegner som levekårs-
utfordringer. Forskning viser at
lokal skoleutvikling må ha solid forankring blant politikerne og den administrative ledelsen i kommunene. En årsak til dette er at ingen i den enkelte skolen har autoritet til å drive gjennom forandringer i laerernes måte å arbeide på. Skolene mangler også en klar faglig styringskjede og en prosessorganisasjon i forhold til å nå de mål som blir satt. En slik organisasjon omfatter målsetting, vedtak av tiltak, iverksetting, overvåking av resultater, tilbakeføring av resultater til målsetting og eventuelt justering av tiltakene. I en undersøkelse gjennomført av Agderforskning i 2014 fant forskerne at de undersøkte skolene bare hadde strukturer og prosesser for å sette mål og vedta tiltak, men ingen struktur for prosessovervåking, tilbakemelding og justering av virkemidler. Da står den enkelte laerer fritt til å fortsette med business as usual eller ta i bruk «Vurdering for laering» i klasserommet
Spørsmålet blir om
ikke Arendal kommune selv bidrar til å skape en betydelig andel av levekårsproblemene i kommunen ved å unnlate å ta tak i de mest problematiske sidene ved skolenes måte å fungere på: Mobbing og spesialundervisning. Akkurat som det økte laerlinginntaket i kommunen vil skape store og positive sosiale ringvirkninger, skaper neglisjering og manglende utvikling av skolene tilsvarende negative ringvirkninger, og det har skjedd over lang tid. Gjennom denne unnlatelsessynden har kommunen bidratt til at mange ikke klarer å gjennomføre en utdanning som setter dem i stand til å delta i arbeidsog samfunnslivet.
Jeg vet ingenting
om hva som gjøres for å redusere omfanget av mobbing og spesialundervisning i Arendalsskolen. Verken politikere, kommuneadministrasjonen, rektorer eller laerere tar seg bryet med å informere oss velgere om situasjonen. Det kan virke som om de mener det ikke angår oss. Tenkemåten synes å vaere at skolenes funksjon er en sak mellom elevene, laererne, foreldrene og kommuneadministrasjonen. Andre velgergrupper har ingen legitime interesser av dette.
Tenkemåten innebaerer også
at hjemmesykepleien er en sak mellom brukerne, pleierne, pårørende og kommuneadministrasjonen. Det samme gjelder selvsagt alle institusjonene for pleietrengende eldre. Eksemplene fra hjemmesykepleien og Margaretastiftelsen viser hvor viktig det er at offentligheten i kommunen blir koblet inn i vurderingen av kvaliteten av offentlige tjenester. Uten en kritisk offentlighet, ingen forbedring av tjenestene.
Når kommunale enheters
måte å fungere på blir tiet om, skyldes det som oftest at de ikke fungerer tilfredsstillende: Hensynet til kommunens omdømme krever da fortielse. Omdømmehensyn ligger i dag mange steder som en klam hånd over lokaldemokratiet. Hvor det burde ha vaert ført en åpen diskusjon om hvordan de kommunale enhetene som skoler, sykehjem, barnehager, barnevern, etc. fungerer, lekker lite eller intet ut til offentligheten. Driften av dem blir satt bort til administrative ledere, og ansatte som er utilfredse med et eller annet, blir strengt pålagt å melde dette tjenesteveien. Og der forsvinner det meste. Kommunenes innbyggere får da ingen muligheter til å engasjere seg i hvordan enhetene fungerer eller burde fungere. Flesteparten av lokalpolitikerne synes også å vaere tilfreds med denne situasjonen. De overlater til administrasjonene å styre og blander seg først bort i hvordan ting fungerer når et varsel om at noe er feil eller galt, når fram til offentligheten. Da kommer det enten en eller annen form for brannslokking eller en overreaksjon. Vi har sett begge deler i Arendal i den senere tid.
Selv ville jeg
gjerne hatt anledning til å stemme på politikere som har både et verdi- og faktabasert syn på hvordan for eksempel eldreinstitusjonene og skolene i kommunen fungerer og bør fungere. De burde forklare oss velgere hvordan ting fungerer i dag, hva de vil forbedre og hvordan de vil gjøre dette. Selvsagt vil de da trenge informasjon om tingenes tilstand fra de ansatte i disse enhetene; det man kaller bottom-up kommunikasjon. I dag forsvinner mye av denne informasjonen på tjenesteveien, men politikerne har anledning til å etterspørre den. Det krever et aktivt engasjement og et kontinuerlig utviklingsarbeid.
Dersom eldreomsorgen, barnehagene,
barnevernet og skolene skal holdes utenfor i den kommunale valgkampen, blir det lite igjen til velgerne å ta stilling til i det neste kommunevalget. En opplyst og kritisk offentlighet er innbyggernes beste garanti for kvaliteten på de kommunale tjenestene.