Toleranse er ingen begrenset ressurs

Øivin Benestad skriver i Agderposten 8.november om at han har lest en rapport om homofile som han ikke likte. Rapporten handler om skeives levekår i Agder og finner at flere homofile har utfordringer med bl.a. psykisk helse.

Benestad ønsker at helsebehov skal bli møtt og at homofile har krav på respekt, verdighet og frihet fra trakassering, mobbing og fordømmende holdninger. Alt fint så langt.

Problemet kommer når Benestad avviser mange av forslagene rapporten nevner og følger opp med at han synes det er et gedigent paradoks at denne lille minoriteten skal legge premisser og føringer for hele samfunnets forståelse og praksis angående kjønn og seksualitet, samliv og barn. I en slik verdensforståelse er rettigheter et null-sum spill. Det vil si at om noen får rettigheter, så mister andre rettigheter. Om noen får forståelse for et behov eller et syn på kjønn, så mister andre noe. Det er et menneskesyn som er veldig lite begrunnet og blir en flau løs påstand. At andre mennesker får tilpasninger har jo ingen negativt betydning for majoritetsbefolkningen, snarere tvert imot. Har ekteskapet til heterofile blitt negativt påvirket av at homofile har fått gifte seg? Hvordan da? Hvilke konkrete eksempler har man på skaden som har oppstått? For det andre, har barn av heterofile tatt skade av at homofile kan vaere foreldre? Det er disse løse og implisitte påstandene som gjør Benestad sin artikkel til en 70-tallsfest i menneskesyn. Hvorfor er det viktig å vite om homofiles utfordringer kommer fra samfunnet eller homomiljøet? Det viktigste er jo at det tas tak i, og at mennesker gis forutsetninger for å leve frie, gode og lykkelige liv hvor man selv bestemmer hvilket innhold det skal ha. Hvem skades av det og hva er i så fall problemet?