Diktatoren ut av vår by
Geir Lid har dokumentert eritreernes uverdige liv i Norge gjennom 15 sammenhengende reportasjer. Dette er et maratonløp og et vell av informasjon som må premieres en dag! Han har avdekket et stadig mer splittet samfunn der folk ikke stoler på hverandre, men der frykt, oppgitthet og sinne råder.
Eritreere lurer på om kirken og de eritreiske foreningene har sin lojalitet hos regimet de flyktet fra. De stusser når deres tolker advarer dem mot å si noe negativt om lederne i Eritrea og de som hater diktaturet har forstått at de blir utestengt fra såkalt kulturelle foreninger.
FN, EU og den Nederlandske regjering påpeker at de at eritreiske myndigheter følger etter sin diaspora for å presse dem til å betale skatt og tie om regimets overtramp mot eget folk.
Noen mener det dreier seg om det en ordinaer flyktningespionasje som innvandrere fra ulike land opplever. Men gjennom reportasjene i Agderposten ser vi at en hel etnisk gruppe som blir ”angrepet” av en fremmed makt. En selvinnsatt diktator i Eritrea og hans medhjelpere splitter, presser og truer ved hjelp av kirker, tolker og eritreiske barne-, ungdoms- og voksenforeninger. Mange eritreere sier at regimet har et nettverk av angivere som rapporterer tilbake til Eritrea.
Striden og frykten er ikke kommet til Norge med eritreerne som har flyktet med livet som innsats, men gjennom diktatorens utvalgte personer som foreninger, kirker og frivillige språkskoler til å bli politiske redskap. Vi har fått et delt eritreisk samfunn der de to gruppene har egne kirker og foreninger.
Men demokratiet undergraves når folk kastes ut fra møter og fester eller når kirker og foreninger unnlater å fortelle at tilhører den delen som har sympati til regimet i Eritrea. Estifanos Tewoldbrhan Zeweld som leder 40 eritreiske kirker i Norge, sier at flyktningene liker diktatoren og han tier når den gamle og syke Patriarken ble arrestert av presidenten for 12 år siden. Han forteller Agderposten at den avsatte Patriarken Antonius er hans åndelige fader, samtidig som prestens øverste leder forteller hele verden at Antonius har mistet troen. Den andre kirken som er fri fra regimet benekter disse påstandene. De sier at Estifanos skjuler at han styrer en regimekirke som forholder til Antonius motpart den nye lederen Lukas. Men alt benektes.
Eritreisk ungdomsforening på Sørlandet inviterte i fjor et danseband helt fra Asmara i regi av en politisk ungdomsfløy av regimet. Men ingenting ble sagt til utleier at foreningen støttet regimet i Eritrea.
Lederne som skulle vise vei villeder – ikke bare norskeritreerne, men også det norske samfunn.
De unnlater å opplyse om at det finnes to sett av kirker og foreninger og at de tilhører den regimevennlige gruppen. Hadde de lagt fakta på bordet ville leieavtaler og byggesøknader sannsynligvis blitt stanset fordi vi ønsker ikke å støtte tilhengere av totalitaere regimer. Ville den eritreiske kirken i Kristiansand blitt bygget dersom politikerne hadde visst at denne kirken skjulte at den støttet et brutalt regime?
Dersom norske ledere skjuler essensielle opplysninger i viktige saker, får de sparken. Avtaler de har inngått på bakgrunn av tilbakeholdt viktig informasjon, blir øyeblikkelig annullert. Takket vaere at vi har opparbeidet slike verdier og en presse som stadig vokter øvrigheten, er Norge et rikt land i dag.
Fagmann på radikalisering Kjetil Grødum, sier at reportasjene berører og engasjerer ham og at vi må ta på dette på alvor og gjøre noe med. Men hva gjør vi og hvem skal gjøre det?
Noen politikere i Stavanger og stortingsrepresentanter har forsøkt å gjøre noe, men de regimevennlige gruppene av foreninger og kirker fortsetter som før. Grunnen til at ingen forandring skjer, er fordi de norsk-eritreiske medhjelpere til regimet i Eritrea bare benekter all sympati og tilknytning med regimet. Dette kan vi ikke godta lenger fordi stor etnisk gruppe lider. Dessuten sløses offentlige kulturmidler bort på diktaturvennlige organisasjoner som er politiske organisasjoner. Mange mener at store utgifter til sosialbudsjett også kunne spart ved å fjerne årsaken til frykten og uroen blant eritreere.
Vi baserer i dag alle våre politiske tiltak på faglige undersøkelser. Det må vi også kunne forlange i denne saken. Geir Lid har påpekt uverdige forhold blant eritreere. Vi kan komme et stykke med å forlange mer åpenhet kontroll og innsyn , gjennomføring av møter og kontroll av regnskap. Men skal bli istand til å beskytte eritreere for en fremmed makt, må regjeringen og Jan Tore Sanner (H) følge konkret opp denne saken som en nasjonal sak. Sanner kan straks iverksette en vitenskapelige undersøkelsen som er forutsetningen og grunnlaget for å kunne møte benektingene med fakta.
Kjell Ingolf Ropstad i KrF har nok merket seg Agderpostens avsløring av uverdige forhold blant eritreere. Med en godt formulert ny tekst om integrering i den nye regjeringsplattformen, kan mye røskes opp i. Det er like viktig som antallet på nye flyktninger. Skal 25000 norskeritreerne som nå sitte fanget i diktatorens nett komme seg inn i samfunnet på en normal måte, må noen nye setninger skrives og noen millioner satses på en vitenskapelig undesøkelse. Først når dette er på plass, har vi forutsetninger til å få diktatoren og hans hjelpere ut av våre byer og ut av vårt land.
Geir Lid sine reportasjer gir allerede eritreere håp om en framtid der levet kan leves i frihet!