En både trist og farlig situasjon
Politiske løftebrudd og beslutninger bidrar til politikerforakt. Og det kan ramme andre partier, som ikke opptrer slik Venstre og KrF har gjort overfor sine velgere siste året. Dette er både en trist og farlig situasjon.
Jeg skal begrense historikken til vedtak og uttalelser før og rett etter Stortingsvalget 2017, siden det er denne storingsperioden dette innlegget handler om. Venstre:
På Venstres landsmøte i Ålesund 2017 ble det vedtatt som valgstrategi for Stortingsvalget 2017 «å gå for en blågrønn regjering og samtidig øke samarbeid på borgerlig side». Rett etter valget sa partileder Trine Skei Grand at det var «svaert lite sannsynlig at Venstre gikk i regjering sammen med FrP». Rett før Venstres landsmøte i mars 2018 ville hun «kaste FrP ut av regjering». Det var uenighet i partiet om veivalg, men vedtak fra partiets høyeste organ og fra partileder ga god grunn til å tro at det var uaktuelt å sitte i regjering med FrP. 17. januar 2018 tiltrådte Venstre den blå-blå regjeringen med Høyre og FrP.
KrF:
På landsmøtet til KrF i april 2017 var vedtak om regjeringsdeltakelse i korthet som følger:
1. KrF har som mål å komme i regjering etter valget 2017.
2. KrF vil arbeide for en regjering som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre. Regjeringssamarbeid med FrP er ikke aktuelt.
3. Dersom et regjeringssamarbeid sentrum/Høyre ikke er mulig, må KrF søke andre gjen- nomslag for vår politikk og mest sannsynlig velge opposisjon.
På det ekstraordinaere landsmøtet 2. november 2018 vedtok partiet å gå inn i regjeringen bestående av Høyre, Venstre og FrP.
Høyre:
Etter valget høsten 2017 dannet Høyre og FrP regjering sammen.
Høyre var godt kjent med landsmøtevedtaket i KrF. Partiet valgte å gå i regjering med FrP. Det var i full visshet om at det måtte bli uten KrF.
Men statsministeren og Høyre har aldri respektert og tatt konsekvensen av det vedtak KrF gjorde på sitt landsmøte i 2017. Erna Solberg fortsatte jevnlig med «å fri» til KrF om å bli med i regjeringen, som FrP er en del av.
På det ekstraordinaere landsmøte i KrF 2. november d.å. fikk Høyre og Solberg uttelling for en slik holdning og politikk, da KrF valgte å gå i regjeringsforhandlinger, stikk i strid med det landsmøtet i 2017 vedtok for denne stortingsperioden.
Jeg har vokst opp med at løftebrudd er løgn. Det er hverken en kristen dyd eller en saerlig god menneskelig egenskap. Når partier begår løftebrudd overfor sine velgere, svekker det troverdigheten til politiske partier - slik Venstre og saerlig KrF har gjort overfor sine velgere. Valgløfter skal gjelde for en stortingsperiode. Det forventer velgerne. Når et parti likevel bryter løfter midt i en stortingsperiode, er det alvorlig for den nødvendige tillitt mellom politikere og landets borgere.
KrF’s partileder Knut Arild Hareide har vaert rakrygget og lojal overfor det vedtak partiets landsmøte gjorde i april 2017 hva angår regjeringsdeltagelse på borgerlige side: Støtte til en regjering med Solberg som statsminister i en høyre/sentrumsregjering, men uten FrP. Han har fronta vedtaket utad og fulgt opp partiets løfte overfor velgerne. Likeså har han fulgt opp punktet i landsmøtets vedtak om å søke andre gjennomslag for partiets politikk (pkt. 3), dersom en regjering med sentrum/Høyre ikke er mulig. Som nå nylig i forslaget om å ta kontakt med SP og AP med sikte på regjeringssamarbeid.
En partileder skal selvsagt følge opp det partiets øverste organ har vedtatt, i samarbeid med resten av partiet. Det har Hareide gjort. Men så har KrF to nestledere, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, som har valgt ikke å følge landsmøtets vedtak, men aktivt å motarbeide det. Og det midt i en stortingsperiode. Jeg kan ikke huske at det noensinne har skjedd i et politisk parti, at nestledere over tid undergraver og arbeider mot et landsmøtevedtak, uten at det har fått noen som helst konsekvenser for dem. Som nå med de to nestlederne i KrF. Like oppsiktsvekkende er det, at disse to faktisk fikk gjennomslag på partiets ekstraordinaere landsmøte for noen dager siden. Med et knappest mulig flertall og med et vedtak, som er i strid med landsmøtevedtaket fra 2017 og med kontrakten, som ble inngått med partiets velgere ved storingsvalget høsten samme år.
Etter dette landsmøtet i KrF risikerer vi nå at to av regjeringspartiene, Venstre og KrF, kan bli sittende i en regjering, som begge partiene lovte velgerne ikke å bli en del av.
Når man ikke lenger kan stole på at politiske partiledere følger opp det eget parti prinsipielt og verdimessig har vedtatt, og som velgere ha stemt på, mister partier og politikere sin troverdighet. Det kan svekke politisk engasjement og resultere i dårligere valgdeltagelse. Det farligste er at det på sikt kan svekke troen på demokratiet.