På sin plass å etterlyse et større politisk engasjement
Vi ble lettet da vi åpnet avisa på lørdag 10.11.18 og så overskriften: «Må noen varsle før vi får debatt om vanskelige forhold i Arendalsskolen?» Vi synes det er flott at noen løfter dette, for det er på høy tid!
Utdanningsforbundet har tidligere satt søkelys på dette, da de avslørte at i løpet av en måned undervises elever i Arendalsskolen av ufaglaerte vikarlaerer 1000 timer. Dette er et uforsvarlig høyt tall og går helt klart utover kvaliteten i undervisningen til elevene.
Det er mye bra i kronikken til Thore K. Karlsen, og den tar opp betimelige spørsmål. Vi synes det er på sin plass at man etterlyser større politisk engasjement, involvering og debatt rundt innhold og kvalitet i skolen. Karlsen setter spesielt søkelys på to viktige saker, mobbing og spesialundervisning. Men når han går inn på løsningen på disse utfordringene må vi si at vår begeistring stopper.
Nordahl-utvalget kom tidligere i år med en rapport, på bestilling fra regjeringen, som konkluderte med at spesialundervisning ikke fungerte godt nok, derfor ville man frata elever retten til denne undervisningsformen.
Vi vet alle at den spesialpedagogiske kompetansen er for dårlig, og da trenger du ikke vaere rakettforsker for å forstå at det går utover kvaliteten. Men logikken med å ta vekk denne undervisningsformen, istedenfor å forbedre den, blir like feil som å si at om ikke hjerteoperasjoner er vellykket pga. dårlig kompetanse da slutter vi med det.
Karlsen kobler mobbing og spesialundervisning sammen i sin kronikk. Det er en sannhet med mange modifikasjoner og historieløst. De som ikke mottar spesialpedagogisk hjelp opplever ofte enda større stigma inne i klasserommet, for der blir det enda mer synlig forskjellen i kunnskap og ferdigheter. Der kjenner elever hver dag på en annerledeshet og måler seg opp mot de andre i klassen. Dette resulterer i lav mestring og lav selvfølelse. Om du strever med laering, utholdenhet, uro i kroppen osv, er det ofte ekstra krevende å laere inne i et klasserom med mange elever og mange inntrykk.
Det vi savner i denne kronikken er et oppgjør med hvorfor spesialundervisningen ikke fungerer godt nok, og hvordan man kan bedre den. La oss forøvrig påpeke at det har liten hensikt å sette spesialundervisning opp mot individuell tilpasset opplaering. Vi trenger begge deler.
Regjeringen har bestemt at løsningen på utfordringene i norsk skole er å videreutdanne laerere innenfor basisfagene norsk, matte og engelsk. De som ikke gjør dette innen en gitt periode blir avskiltet som laerere. De har i tillegg trykket Nordahl sin rapport om å fjerne retten til spesialundervisning til sitt bryst.
For oss er det et tydelig signal på hva høyresiden vil med norsk skole: prestasjonsjag og elitetenkning. Vi frykter at dette fører til mer mobbing og utstøting. Alle er enige om at skolen er den viktigste laeringsarenaen vi har. Men som i samfunnet forøvrig er vi ulike, vi laerer ting ulikt og det er der vi må sette inn støtet.
Da mener vi at man heller må satse tungt på etter- og videreutdanning innenfor spesialpedagogiske metoder og innenfor psykisk helse. Ansette flere yrkesgrupper i skolen som kan jobbe målrettet med atferd som utfordrer og i møte med elever med ulike diagnoser. Miljøpersonell kan vaere tett i miljøet i friminutt og i timer for å forebygge og avdekke mobbing, utenforskap og mistrivsel, i samarbeid med laerere og helsesøster. Bygge lag rundt elevene med kompetanse på rause relasjoner, livsmestring og selvregulering.
Ved å gjøre dette gir man elever mulighet til å laere ut ifra sine forutsetninger, ikke presse de inn i en «one size fits all» boks. Den finns ikke!