Jeg går ikke med på at Arendal er splittet mellom «arbeiderklassen» og «bruspulverfiffen»
Det kan neppe vaere en stor nyhet for noen at det er økonomiske forskjeller mellom ulike bydeler i Arendal. Det er også en kjensgjerning at vi har tildels store levekårsutfordringer i vårt distrikt. Mange sliter og trenger hjelp for å få endene til å møtes. Det tar Høyre og jeg på dypeste alvor.
Det er disse som trenger politikken aller mest. La oss bruke våre krefter på dem fremfor å skyte på personer som klarer seg fint.
Jeg går imidlertid ikke med på at Arendal er et splittet klassesamfunn med en dyp kløft mellom «arbeiderklassen» og «bruspulverfiffen på Hisøy, som skuer ned på andre gjennom store panoramavinduer», slik SVs bystyrerepresentant valgte å formulere det. Et klassesamfunn defineres ut ifra mer enn økonomisk ulikhet. Et klassesamfunn er delt, har store sosiale og kulturelle forskjeller og interaksjonen mellom personer fra ulike klasser er minimal. Vi skal ikke veldig langt tilbake i tid før det var slik, og jeg har forståelse for at noe av dette kan henge igjen. Farmor var skipsrederdatter fra Hisøy. Hun vokste opp med tjenestepiker, fikk ta artium og reiste til Belgia for å studere språk. Bestemor, på sin side, mistet sin mor da hun var 13 og fikk fra det tidspunkt ansvaret i hjemmet. Faren var fisker og ute på sjøen. Det var derfor ikke aktuelt at hun fikk følge sine drømmer om å ta utdannelse, til tross for at hun var så flink at hun fikk stipend. Farmor og bestemor vokste opp i et klassesamfunn. De ville neppe vaert venninner dersom de vokste opp på samme sted.
For dagens unge arendalitter er klassetankegangen fjern og gammeldags. Det er ikke lenger slik at skipsrederdatteren ikke kan leke med fiskerens datter. Buøya er åpen for alle og skipsrederne folket på Hisøy måtte ta seg av hatten for er døde for lengst. Vi som vokser opp idag velger ikke våre venner ut ifra foreldres inntekt og bakgrunn. Man fødes ikke inn i en bestemt klasse, og gjennom skolegang og et godt utbygget velferdstilbud gis alle tilnaermet like muligheter til å lykkes.
Vi må imidlertid sørge for å viske ut de mulighetsulikheter som tross alt fremdeles eksisterer. Det viktigste tiltak vi kan bidra med når det gjelder levekårsutvikling, er å sørge for at våre elever gjennomfører videregående skole, for deretter å gå ut i arbeidslivet eller ta videre studier. Vi må sørge for at nye innvandrergrupper får god oppfølging og kommer seg ut i arbeid og arbeidet med å få antallet heltidsstillinger opp må intensiveres. Alle barn må få mulighet til å delta på minst én fritidsaktivitet og kulturtilbudet må vaere bredt og rimelig.
For å forhindre østkant/vestkant-problematikk må vi også legge til rette for variert boligbygging i hele kommunen. Venstresiden stemmer mot rimelige boliger på Hisøy og mot boliger i høy prisklasse på Saltrød og øst i kommunen. De sier nei til salg av kommunale boliger på Eydehavn og peker på kjøp av noen ytterst få kommunale boliger i vest som en hovedløsning. Dette vil aldri løse de utfordringer vi har. Prinsippet om å spre kommunale boliger i hele kommunen, også på Hisøy, er Høyre helt enig i, men i et meget trangt budsjett må vi prioritere det som monner.
Fra leie til eie som metode kan gi husstander med lave inntekter muligheter for eieretablering. Metoden brukes der husstanden ikke får finansiering i privat kredittinstitusjon. Ved hjelp av startlån, og eventuelt tilskudd, kan husstanden kjøpe en egen eid bolig. Ordningen retter seg i de fleste tilfeller mot kommunale leietakere. Boligeierskap gir personlige gevinster som økt sikkerhet, stabilitet, sparing og råderett.
Men kanskje aller viktigst er det faktum at eierskap gjør en mer stedbunden og rotfast. Det er en kjensgjerning at mange av dem dette tilbudet vil rette seg mot er personer med innvandrerbakgrunn. Av personer med innvandrerbakgrunn bor cirka 60 prosent i bolig som eies av en i husstanden. Tallet for befolkningen forøvrig, er 87 %. Tilhørighet og fellesskap er avgjørende faktorer for å oppnå god integrering. Når man eier egen bolig får man større grunn til å ta vare på boligen og omgivelsene, og man blir kjent med naboer og tar del i lokalmiljøet.
Vett, varme og godhet er jevnt fordelt i de ulike bydelene i vår by. Ja, selvsagt er det forskjeller, men det er ikke det som definerer Arendal eller personene som bor der – og forskjellene blir ikke mindre av politikere som dyrker polarisering. Til syvende og sist er vi én by og vi er alle arendalitter!