Løssluppent, men uten for mye gapskratt
Folkene bak årets kommunerevy kaller seg «de galeste kommuneansatte» og de beskriver årets forestilling som «frisk og løssluppen». Den er frisk og løssluppen, men den er også svaert varierende i kvalitet.
Det er ellevte gang kommunerevyen i Arendal settes opp. Ifølge initiativtakerne gjøres dette til «glede og entusiasme for sine kollegaer» og til glede for folk med interesse for «skråblikk på arendalssamfunnet og verdensbildet for øvrig».
Det er Elin Christin Riebe og Maria Moksness som har ansvar for regi og produksjon. Ifølge Moksness er humor «så mye forskjellig». Hun mener at i en slik produksjon så ønsker ikke alle i publikummet og alle i ensemblet gapskratting gjennom hele forestillingen.
Derfor ønsker kommunerevyen å skape en lun og varm humor med gapskratting innimellom. Dette klarte de.
Starter skyhøyt
Forestillingen #Arendalsfolk starter skyhøyt med en gjennomført velkomstsang om hvor «gøy det er å ha revy her igjen». Melodien til nummeret er fra låten «Hello, Dolly» og i Store Torungen fikk man en liten stund følelsen av Broadway – i alle fall en liten følelse av Dizzie Tunes. Gjensynet med Sølvi Sørvisen (Elin Christin Riebe) fra forårets revy fremkalte også stor applaus.
Hadde hele forestillingen holdt seg på dette nivået, så hadde det blitt legendarisk.
Ensemblet fyrer løs med en del svake parodier som krever at man introduserer personen med navn for at publikum skal henge med. Vi møter ordfører Robert Cornels Nordli (spilt av Kristin Lund Eines), med røde slips i ulike størrelser, selv om Nordli i virkeligheten svaert ofte går uten slips, og den øverste knappen i skjorta åpen.
Forestillingen er i utgangspunktet bygget opp som en glamkveld på rød løper hvor Arendals egen nyhetskjendis Jon Gelius (Nina BlombergCarlsen) intervjuer ulike personer.
På den røde løperen møter han blant annet Geir Fredrik Sissener (Trond Knutsen), Mats Aronsen (Hege Riebe) og Benedikte Nilsen (Karin M.G. Bjønnum). Når det gjelder parodien på Aronsen så kan det se ut som en vill parykk er nok for at det skal vaere en godkjent etterligning. Skal man trekke frem en parodi som virkelig har tatt en persons kroppsholdning på kornet, så er det Anja Haslemo sin lille rolle som en lutende Anders Kylland.
Fyllehumor
Litt ut i første akt kommer et nummer som løfter revyen til åpningsnummerets høyder. Det er musikkinnslaget «Rose og jeg», sunget av Anita Pettersen. Det er basert på den legendariske revypersonligheten Einar Roses låt «Karl Johan og jeg». God gammel og lettbeint norsk fyllehumor, knyttet til Arendals gater, faller i smak og publikum gapskratter.
Gapskrattingen kommer ikke bare av at musikkinnslagene i årets kommunerevy er gjennomgående av høy kvalitet, det er også fordi det treffer publikumssegmentet. Anita Pettersen viser også sitt talent, med sin dype stemme, i musikknummeret om passasjerferja Kolbjørn. Hun er godt hjulpet av et samstemt kor.
Nummeret blir en nostalgisk reise med ferja til tonene fra Roger Whittakers låt «The Last Farewell». Når Pettersen synger om Kolbjørn «Du er et eventyr, med lange slanke linjer, langt vakrere enn noen kvinner blir», så gapskratter ikke publikummet. De faller til ro og kjenner på en aldri så liten sentimental bris i den ellers så løsslupne forestillingen.
Tinder-humor
Moksness var svaert spent før premieren om publikummet ville «catche» (fange opp) poenget i nummeret om datingappen «Tinder». Det er ikke til å stikke under stol at største delen av publikummet på kommunerevyen har opplevd Dizzie Tunes sin storhetstid, kanskje også sett Barbra Streisand i «Hello, Dolly», og at de derfor muligens ville få problemer med å forstå Tinder-sketsjen. Publikum lo av sluttpoenget, men «cringefaktoren» (kleinhetsfaktoren) var høy underveis.
Replikker som «Du tindrer du!» og «Han klarte å føkke det te!» fløy nok over hodet på folkene som kort tid før hadde gapskrattet av gjenkjennelsesfaktoren på «Rose og jeg».
Derimot fungerer det bedre med innslaget om kommunens kulturpris som går til campingfolket på Hove. Grilldressfolket (Hege Riebe) gruer seg til hytter i traerne og når replikken lyder «Tenk når vi må baere øl opp i traerne – på crocs!» Da er gapskratten tilbake igjen.
Korte sketsjer
Flere av sketsjene er svaert korte og til tide vanskelig å plassere i konseptet. Moksness understreket før forestillingen at den heter #Arendalsfolk og dette skal skinne gjennom. Revyen er skrevet for, av og om arendalsfolk. Da blir det «foilljgaeli» å dra inn Per Sandberg (Stina Githmark Nikoltsis) og Bahareh Letnes (Maria Moksness) sin «ferietur» til Iran. Skaperne av revyen forsvarer det med at Sandberg og Letnes, en liten stund under Arendalsuka, var #arendalsfolk.
I sketsjen hvor reporter Jon Gelius intervjuer karakteren Solveig Fiskeslo (Lisbeth Larsen), så gapskratter folk igjen. Dette er en sketsj som, ifølge Moksness, er basert på mennesker som kommer innom servicesenteret i kommunen. Nummeret med Tordis (Wenche J. Liberg) fra Gamlemyra Plankehjem, som ikke trenger GPS fordi ho bare går rett frem, viser også hvilke humortalenter ensemblet har. Dette er kommunale komikere som viser en imponerende trygghet på scenen.
De har et godt grep om publikum og til tider kan det virke som de trives så godt på scenen at de tillater seg litt improvisasjon. I all sin enkelhet er dette kommunerevyens absolutt beste sketsjer når det kommer til fremførelse og komisk timing.
I denne sammenheng er også nummeret om førskolebarna, som skal begynne på skolen, et eksempel på velskrevet komikk.
Det samme er nummeret «Godt nytt år» om sykepleieren som må vaere på jobb på et pleiehjem nyttårsaften, samtidig som ordfører, kommunalsjef og presse kommer på besøk. Publikum gapskratter av denne sketsjen, de ler godt av replikkene til de eldre beboerne. Spesielt replikken: «Har du vaert på Kreta? Nei, men jeg har vaert på søstera.»
Gode sangstemmer
Musikkinnslagene er stødig ledet av kapellmester Arild Strand. Lyden på produksjonen er en drøm. Balansert og behagelig. Musikkinnslagene er det som absolutt fungerer best i årets kommunerevy. Publikum lot seg rive med av den drivende musikken og de gode tekstene. I ensemblet er det flere svaert gode sangstemmer som hever kvaliteten betraktelig, selv om det snubles litt i tekstene av og til.
Kostymer og scenografien er enkel, men gjennomført og gjenkjennende. Som nevnt tidligere, så skal det ikke mer til enn en vill parykk, og en Canal Street-t-skjorte, før man kan ane hvem det er. Her er det også rød løper i plysj, rødt sperrebånd i velur, spoter på gulvet og scenetepper av gull i bakgrunnen.
Det er et enkelt oppsett uten for mye visuelle effekter – og det funker. I forkant lovet arrangøren lys, varme, glitter og stas i byens storstue. Publikum får nettopp dette. Det er glitter og stas, og man slipper å gapskratte gjennom hele forestillingen. Det er rom for å puste og det er rom for å lytte. Dette passer også publikumssegmentet.
Revyen spilles ytterligere to kvelder – torsdag og fredag.