Når makta ter seg, må den ut i lyset og argumentere
«Hvis innbyggerne ikke elsker sin by, har den ingen mulighet til å overleve.» Denne aforismen brukte Egil Børre Johnsen på første side i sin antologi om Arendal for mange år siden. Dessverre har ordtaket blitt brennaktuelt nå. For det er uomtvistelig at arkitekturen i en bys bygningsmasse, dens ansikt utad, så å si, tilkjennegir blant annet hengivenheten til byen. Når den blir krenket, ser det mørkt ut. Å gjøre haerverk på vår egen historie er en luguber disiplin.
Iseilskutetida ble den nygotiske trefoldighetskirka og gymnaset oppført som en gave til byen vår. Og Kallevigs storslagne palé og Thommesen-gårdens klassiske stil med gipsornamenter bidro likedan til å gjøre byens sentrum vakrere.
Arendal Sjømannsskole er i vår tid eksempel på det samme. Det er en gave og en pryd for byen gitt i 1950åra fra en raus skipsreder. (Det er ikke så mange av dem.) Og sjømannsskolen er intet mindre enn Arendals mest betydningsfulle identitetsbygg. Et historisk kulturminne om hva Arendal har betydd som sjøfartsby. Sjøfolk har i årevis fått sin yrkesutdannelse oppe på Vaktårnheia, som det het før, og bidradd i sjøfarten som har gjort lille Arendal til en av de største sjøfartsbyene i Norden.
Dette har Arendal sjømannsforening skjønt verdien av. Og det er bare som det skal, at formannen har engasjert seg i debatten, og sendt en høflig henvendelse om å stelle pent med skolen. Sjøfolk har i lang tid seilt inn penger til byen, og sjøfolk har våget livet som krigsseilere, slik vår lokale forfatter, Berit Rickhard, har skildret det med utgangspunkt i sin fars skjebne. Sverre Fosse har kommet med spennende, alternative forslag om hvordan bygget kan utnyttes. Sjøl har jeg fristet ytringsfriheten i samme aerend, med en tung ballast av tvil om det nyttet. Derfor har det ikke vaert noen bombe at avisinnleggene besvares med rungende taushet. For denne udemokratiske strategien er i ferd med å bli en sedvanerett. Ofte godt hjulpet av (altfor) godt gasjerte rådgivere. (De jeg tillater meg å kalle de glatte tungers klubb.) En kan bare se på Hove hvor den lukkede prosessen begrunnes med at den ellers skaper «støy». Joda, det har demokratiet alltid gjort. Helt siden grekerne skapte demokratiet som en helt ny ide’ og la eneveldet bak seg. Mens diktaturets lukkede munner skapte vold, krig og nød. Det er selvsagt ikke diktatur det er tale om i mitt anliggende, men at en prosess.
Så vidt jeg har skjønt av en kilde, har det ikke vaert noe lurt å lage en arkitektkonkurranse som skapte føring. Slik at en, som en arkitekt sa, ikke riktig visste hva en skulle bruke konkurransen til. Med en åpen og bred prosess i begynnelsen kunne det kanskje blitt et mindre splittende resultat. Forhåpentligvis er det ennå mulig å snu.
Det er et problem at prosessen som avgjør skjebnen til det harmoniske kulturminnebygget på Fløyheia, foregår i tussmørket og ikke tåler dagens lys og en åpen debatt. En skal vaere svaert frank og freidig for å forgripe seg på det flotte bygget, og derfor må en kunne forvente at når makta ter seg, må den ut i dagslys og argumentere for sin sak. Hvis vi vil beholde demokratiet, må vi ta det i bruk og helst forbedre det. Det er ikke nok å bare feire 17 mai. En undersøkelse har vist at for mange unge gutter er i tvil om demokratiet er noe å satse på. Da bør vi alle vaere ansvarlig for å kjempe for et robust demokrati. Og pressen, laererne og politikerne må gå foran. Da Gorbatsjov ville frigjøre Russland fra stalinismens iskalde grep, brukte han det russiske ordet glasnost. Det betyr åpenhet. Og han skjønte at åpenhet henger uløselig sammen med demokrati. Kanskje vi tar demokratiet for gitt? Noen, og ofte de som har en velfylt pengesekk, gleder seg så mye over spillet på bakrommet at de hopper bukk over de samfunnsmessige omkostningene? Hva om ungdommen blir imponert over dynamikken og laerer revestreker istedenfor demokratiets langsomme men trygge gjennomtenkning? For raskt utførte prosjekter for å spikre fast avgjørelser i forkant av opinionen er et kjent triks i spillet. Men blir det alltid de klokeste avgjørelsene da?
I Aftenposten 2 november i år vandrer byutviklingsråd Hanna E. Marcussen sammen med Morten Stige fra Byantikvaren i Oslo rundt i hovedstaden.
«Gjenbruk er generelt mye mer fornuftig enn å bygge nytt», sier hun. «Det står ikke på gode ide’er fra byens befolkning når det kommer til hva byens prakthuska fylles med», blir det sagt. Og det ramses opp: eldreboliger, kunstatelier, svømmeanlegg, teknoklubb etc. De har laget en ordning for å stimulere flere ide’er om hva en kan bruke de tomme husene til. Og hva med denne ideen, Arendal? Kan det vaere en tanke å sleppe en klype lokaldemokrati inn i spillet slik de gjør det i Oslo? Sitat: «Samler man 300 underskrifter for sin sak, så blir saken behandlet i fagkomite og deretter i bystyret.» Er ikke det lurt da?
Er fylkesmannen tilstrekkelig informert om den historiske arven bygget representerer? Kanskje er han ikke så kjent med vår sjøfartshistorie ennå? Har Arendal Eiendom KF tenkt grundig nok gjennom hva det hele omfatter? For det som i verste fall kan komme til å skje med Sjømannsskolen nå, er både historieløst og respektløst. Riktig nok kan det se ut som man har gitt opp å føye to ekstra etasjer til «styrhuset», og ikke plassert fylkesmannen to hakk naermere himmelen. (Det kunne vel ellers blitt en litt vel isolert Tobias i tårnet-tilvaerelse?) Så sier vi hurra for det da. Men ellers? I god arkitektur er alt grundig gjennomtenkt, og alt henger sammen med alt. Og ingen skal si at Ugland og Thorne fusket i faget. Derfor vil det bli en ulykke om en ikke beholder både øst- og vestfløyen som skaper byggets harmoniske «ro». Rives østfløyen, kommer bygget i uløkka og det finnes ikke angrepiller. Å nei, det gjør ikke det! Og om en nå som vanlig hevder at østfløyen er kondemnabel må det i alle fall dokumenteres av nøytral inspeksjon. Ikke slik som på Jomfruholmen. Og skulle det gå slik Okkenhaug varslet, må en vel - for respektens skyld bygge østfløyen opp igjen slik den var? Ellers skal man la bygget vaere i fred akkurat som det er, selvfølgelig, og følge fylkesrådmannens vurdering; at det billigste og beste er å la fylkesadministrasjonen flytte inn der de har vaert før. Skal det vaere så vanskelig det da?