Tysklands grønne skifte på blindspor

Det begynner å gå opp for mange at å fullforsyne verden med energi fra sol og vind er umulig. Tyskland som skulle gå foran og vise verden hvordan dette skulle gjøres, har nå gått så langt at de har møtt veggen. De har ikke redusert sine CO2 utslipp de siste 10 årene på tross av enorme investeringer i «grønn energi».

Tyskerne har installert så mye sol- og vindkraft at de kan dekke strømbehovet på en vanlig dag når sola skinner og vinden blåser. Men siden sol og vind ofte svikter, klarer disse strømkildene bare å dekke rundt 27 prosent av landets årlige strømforbruk. Når produksjonen fra sol og vind er på topp, blir det ofte overproduksjon og store problemer med å tilpasse produksjon og forbruk. Denne tilpasningen må krafteksport og de konvensjonelle kraftverkene besørge, og nå har man nådd grensen for hva som er teknisk mulig dersom man skal makte å holde nettfrekvensen stabil på 50 Hz.

Ofte er overproduksjonen så stor at man ikke kan holde nettfrekvensen stabil uten å koble ut mange sol- og vindparker. Dette fører til store energitap, tvangsmessig krafteksport til nabolandene og negative strømpriser. Rundt halvparten av vindproduksjonen ble eksportert i 2017.

Nabolandene vil ikke ha denne kraften og kraftselskapene må derfor betale for å bli kvitt overskuddet. Kostnadene belastes de tyske strømkundene.

Når sol- og vindkraftverk kobles ut får eierne betalt som om de produserte 90 prosent. Regningen går til strømkundene. Man må også i perioder koble ut store strømforbrukere. De vil også ha kompensasjon, og regningen sendes igjen til strømkundene.

Ofte er produksjonen fra sol og vind svaert liten. Dette skjer over perioder fra et døgn til 10 dager, saerlig i vintermånedene. Da må de konvensjonelle kraftverkene (fossil og atom) dekke mesteparten av behovet, dvs totalt forbruk minus produksjon fra vann- og biokraft, som bare dekker 10 prosent av forbruket. Alternativt må man importere atomkraft fra Frankrike, oljefyrt kraft fra Østerrike eller kullkraft fra Polen.

Slike situasjoner betyr at Tyskland aldri kan legge ned sine konvensjonelle kraftverk slik det var planlagt. Disse kraftverkene må kunne levere større effekt enn summen av sol- og vindkraft for å dekke kraftbehovet, og de er helt nødvendige for å stabilisere nettfrekvensen. Dersom dette ikke skjer, er risikoen overhengende for store og omfattende black-outs, slik vi har sett det i Sør-Australia, som også har mye sol- og vindkraft.

Drømmen om å forsyne landet med hovedsakelig grønn energi fra sol og vind viser seg derfor å vaere et luftslott som nå er i ferd med å ramle sammen. Sol- og vindkraft dekker bare 27 prosent av el-forbruket og bare 5 prosent av Tysklands totale energiforbruk.

Men tyskerne stopper ikke der. De vil endre energisystemet og koble sammen sektorene strøm, varme og transport. Dette vil kreve en dramatisk økning av elektrisk energi og enda mer utbygging av fornybar energi, først og fremst vind. Dersom tyskerne skal nå målet om 60 prosent fornybarandel av sitt totale forbruk innen 2050, må de multiplisere sin nåvaerende ytelse fra solog vindkraftproduksjon med en faktor 15. I tillegg må de bygge ut tilsvarende balanseytelse med konvensjonelle kraftverk. De kan også importere en del balansekraft, men likevel blir utbyggingsbehovene enorme.

Tysklands utbygging av sol og vindkraft har allerede medført enorme naturødeleggelser. Den nordlige delen av landet ser allerede ut som en eneste stor vindpark. En tidobling av dagens vindkraftkapasitet vil bety at det må monteres en 200 meter høy turbin hver 1,5 km over hele landet, enten det er by, land, fjell eller vann. Det er umulig å tenke seg hvordan man skal kunne øke produksjonen med 15 ganger slik planene tilsier.

Kostnadene er enorme, med 1 500 milliarder kroner fram til 2015, men med minimal klimaeffekt. Reduksjonen av CO2-utslipp og kullforbruk har vaert naer null de siste 7 – 10 år. De vil ikke klare å oppfylle sine selvpålagte klimaforpliktelser, verken mot 2020 eller 2030, uten at det skjer et mirakel.

Det som gjelder for Tyskland vil også gjelde for andre land som hovedsakelig får sin elkraft fra fossil- eller atomdrevne verk. Ved samme utvikling som i Tyskland, betyr det at disse landene bare kan erstatte en fjerdedel av energien fra fossil- og atomkraft, fordi disse kraftverkene må bestå, av hensyn til frekvensregulering og balansekraft. De kraftverkene som i øyeblikket ikke leverer strøm til nettet, må likevel forbruke brensel og stå i stand-by, for i løpet av de naermeste timene kan sol- eller vindkraften falle bort. Utsiktene til reduserte CO2-utslipp blir dermed tilnaermet lik null!

Det er heller ingenting som indikerer at forbruket av kull vil gå ned de naermeste tiår. Store land i Asia og Afrika fortsetter å bygge kullkraftverk, og mer enn 1500 kullkraft er under planlegging og bygging.

Dette skal gi rimelig strøm døgnet rundt til 1,3 milliarder strømløse mennesker, og dette er tvingende nødvendig for den velstandsutvikling disse menneskene forventer og har krav på.