Smått – på alle mulige måter
Toyota Aygo er en minibil som synes i trafikkbildet, saerlig hvis man går for varianten med magenta-lakk.
Toyota Aygo er en av Norges billigste biler. Den har en startpris på snaut 150.000 kroner, mindre enn mange kjøpere av fine familiebiler bruker på ekstrautstyr.
På denne nederste hylla i bilmarkedet er det en god del modeller. De er lette, rundt 3,5 meter korte og tynt motoriserte. Det er også noe annet som er mikro i dette segmentet: salget i Norge. Så langt i år står minibilene for en markedsandel på 1,4 prosent av personbilmarkedet i Norge, ifølge Opplysningsrådet for Veitrafikken, og de aller fleste som er levert er elbiler.
Aygo er ikke en elbil.
Den har en håndfullstor motor på 998 kubikkcentimeter med tre sylindre som yter 72 hestekrefter. Bilen veier bare 855 kilo, så det kreves ikke store krefter for å få den til å rulle. Men det er så definitivt ikke en kjapp bil. Dette må vaere en av de få bilene på markedet som har et dreiemoment som er under 100 newtonmeter, 93 for å vaere nøyaktig, og man blir dermed veldig godt kjent med girspak og kløtsjpedal.
Tynt drag
Det sjelden man blir like oppmerksom på høydeforskjeller som i en Aygo. En liten stigning og turtallet raser mot null, mens effektkurven viser at man må ha en del turtall for å få noe futt.
Opp en lang bakke måtte vi ned i tredje gir, og selv der var det knapt muskler nok til å komme i naerheten av fartsgrensen.
Aygo er nemlig laget for vaere i byen. Det begrensede fotavtrykket passer perfekt for gateparkering eller parkeringshus.
Har man ikke kjørt en småbil på en stund, blir man fort imponert over hvor fikse slike biler er i tettbebygd strøk. Det er noe riktig med å ta liten plass og registrere hvor mye som er til overs når man har satt bilen på en oppmalt parkeringsplass. Så lenge shoppingen er av det normale slaget, bør Aygo vaere stor nok.
Gøyal
Utgaven vi tester, kalles X-Cite og er en litt raffere variant enn innstegsmodellen. Den har litt mer utstyr og i dette tilfellet en noe jålete fargesetting med magenta-lakk lakk og svart tak. Toyota har med andre ord også slengt seg på toget med småbiler som kan utstyres på personlig vis.
Det som er litt kult med de minste bilene, er at bilprodusentene ofte tar litt større sjanser når det gjelder utseende, farge og dekormuligheter. Testbilens fargepalett er likevel for de spesielt interesserte. Aygo har ellers fått en oppgradering som forsterker modellens form-
språk gjennom en mer markert front. Det er verken vakkert eller stilig, men det er litt gøyalt. Aygo er en liten knert som vil stikke seg fram.
Mikromarked
Innvendig er det funksjonelt, med enkle materialer. Det er liten vits i å bruke masse penger på sofistikerte materialer i en bil som dette. Sittestillingen er ikke optimal, og det er begrenset med innstillingsmuligheter for setet. På den annen side er ikke dette en bil for de lange landeveisturene.
Noe som også er bilens problem. For da kan man jo like gjerne kjøpe en liten elbil, til omtrent samme pris, med alle godene det fører med seg.
Her er selvsagt forklaringen på at svaert få nordmenn i det hele tatt har kjøpt en mikrobil med konvensjonell motor de senere årene. Slike småbiler har aldri vaert videre populaere i Norge, og en bensinversjon er i dag så å si sjanseløs.
Kjøpstallene sier sitt: Toyota har som kjent vaert et av Norges desidert mest populaere bilmerker i en årrekke. Men bare rundt 20 personer har kjøpt en Aygo så langt i år. (NTB)