Minner fra en svunnen tid
Naboen har hengt lys på verandaen.
En annen nabo har hengt de i vinduene. En tredje nabo har hengt lys i et tre.
Og midt i mellom disse lys, henger månen, fullmånen.
Noen «meter» unna, henger noe en kan innbille seg er «Betlehemstjernen». Men det er Venus som stråler i alle sin prakt, noen centimeter unna, henger Mars, litt uklar i fargene, men ser du godt etter, ser du den er rød, den røde planeten. I disse dager har sonden «Insight» landet på Mars etter en 6 måneders ferd.
Lys og varme. Advent ys er og se i nesten hvert vindu. Og ikke minst gymnaset som har lys i alle vinduer, er så fint alt sammen atte.
I Kittelsbukt graver de opp gammalt gørr og skal erstatte det med sand etter hva jeg har forstått, tre båter med masse lys på.
Og midt i mellom alle disse lysene, henger jeg.
Et lite lys i seg selv, mye grunnet vaere Motehårs lyse striper i mitt hår.
Hvis ikke så hadde det vaert et kommunehår hode som hang ut vinduet.
Jeg er ikke grå i håret, men den opprinnelig lyse fargen har veket noe for kommunehårfargen. Jeg er jo ett kommunehue, jeg jobber i kommunen og lever i alle høyeste grad i denne kommunen, så jo, det er ett kommune hue som henger ut av vinduet denne kvelden.
Lys, lys overalt, en bøtte med lys, som Paus en gang sang.
Midt på vannet glimter det et stort oransje lys, like hurtig forsvant det.
Ingen bil, ingen lykt. Har sikkert sin naturlige forklaring, jeg vet bare ikke hva det var.
Minner. Det minner meg om hva mamma fortalte en gang.
Det var på 50-tallet, hun gikk fra Guldsmedengen mot «Kokkeplassen».
Rett over Strømbrua kom det deisende en liten ildkule som svevde ved hennes side et godt stykke mot Kokkeplassen, før den så forsvant i en viss fart ut i «Hølen» og ble borte.
Mamma, i likhet med meg, eide ikke snev av overtro, vi tror på det vi ser, vi skal ha syn for sagn.
Synet som fulgte henne denne kvelden er jeg ikke i tvil om.
Vet ikke om hun fortalte det til så mange andre enn meg. Men det er kanskje flere enn mamma som opplevde denne ildkulen på 50-tallet for alt jeg vet.
Jeg er veldig glad i mørketiden, men det er alle lysene som blir som tent som gleder meg, så kanskje er jeg ikke så glad i mørketiden allikevel, men lysene. Jaggu ikke godt å si, det er komplisert.
Minnene går tilbake til barndommens jul, da «alle» var i live rundt meg.
Jeg kan ikke bringe fortiden tilbake ved å lengte. Men skape en nåtid bygget på det som har vaert. Julen som barn i Oslo. Julen som ung/voksen på Hisøy.
De som jeg en gang feiret julen med, i all hovedsak foreldre og bror kommer tilbake, det vekker ingen såre minner, bare glade.
Hvis jeg leter godt nok, vil jeg sikkert finne noen mindre glade minner også, men jeg leter ikke godt nok. Ikke nå, ikke i julen.
Etter at mamma flyttet tilbake til Hisøy i 1986, hun hadde da vaert bosatt i Oslo siden 1951, dro min bror og jeg «hjem» for å feire julen på Hisøy. Jeg kom først, så kom Stein labbende etter – for å dusje innbilte jeg meg noen ganger. Daegger`n hvor irriterende det var når han okkuperte dusjen!
Jeg stod og freste utenfor baderoms døren og hamret med knyttede never.
O du søte juletid. Mamma sa at det måtte da vaere andre ting å irritere seg over. Det var det helt sikkert, men akkurat nå irriterte jeg meg over dusjokkupasjon, så får jeg ta «det andre» senere.
Men det tok ikke lange tiden før det var fred i heimen igjen.
Jeg minnes så godt det lille rommet mitt i andre etasje, når jeg kom hjem til jul, måtte jo varmeovnen settes på og den lukten av brent støv som var så god når jeg krøp under dynen.
Jeg har ikke samme ovn i dag, men lukten av brent støv har jeg fremdeles.
Venter i det lengste med å sette på ovnen, gleder meg til et støv av minner.
Kan jo strø litt støv over ovnen ved juletider om jeg finner det for godt, kan jo det.
Søskenkjaerlighet. Stein dro alltid før meg hjem til Oslo når julen var endt.
Mamma smurte niste til han. «Ta med deg saltbøssa» sa mamma.
Ta med saltbøssa! Hva mener du med det? Skal det ikke vaere igjen noe salt til oss? Jeg husker jeg var helt i harnisk over denne saltbøssa.
Som om jeg hadde gravd meg ned i den innerste katakomben i Saltgruvene i Polen og egenhendig banka ut salt og plassert det i denne bøssa.
Mamma sa jøsses land eller noe lignende og at det (igjen) måtte vaere andre ting å irritere seg over.
Nei! Det er bare denne ene, kun denne ene og det er den at saltbøssa skal stå igjen!
Når jeg tenker tilbake tenker jeg: «Jøsses land, alt dette p.g.a. en saltbøsse»
At en bror kan irritere så mye! Men som tiden går, så gidder en ikke å irritere seg over slike bagateller. Men Gud hjelpe meg så mye jeg gadd før denne tiden kom, at jeg ikke gadd.
Til jul var det alltid noe som var glemt å kjøpe. Da måtte jeg avgårde for å handle på lille aften eller selve selveste.
En kveld, på lille aften labbet jeg i vei til butikken over Strømbrua.
Det begynte å snø, jeg snudde meg og så mine egne fotspor i nysnøen.
Dette minnet sitter som spikret fast, hugget i sten.
Det var som om jeg aldri før nå, opplevde at jeg satte spor etter meg.
Jeg gikk baklengs ett stykke. Liksom sånn: WTF (What the f….)is this?
Skjønt den gangen var ikke «WTF» en vanlig talemåte her i landet.
Vi visste ikke at noe het WTF, i alle fall gjorde ikke jeg det og jeg var urban, fra Oslo liksom.
Sørlendinger sa vel noe sånn som «Å men i heia» eller «I Helgoland».