Kirken må gi oss lov til å vaere desember-religiøse
I Russland ønsker de hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen.» Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde.
Iden russiske hilsen vises det til et spesielt barn, barnet fra Betlehem. For russerne vil gjennom sin hilsen få frem at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli.
Om vi sørlendinger
sliter her i livet eller lykkes, kommer julen med sitt budskap til oss. Økonomiske, sosiale eller moralske skillelinjer har ingen betydning. Det som betyr noe er barnet. Derfor er det julen blitt barnets høytid.
Nå er christ-mas snart over for i år. Sørlendinger er er glad i jula!. Men jul er så mangt. Det er travle desemberdager, julebord (for de som har råd til det) og julehandel som handelsnaeringen er helt avhengig av. Men desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Folk betaler gjerne et par hundre kroner for å gå på advent- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjaere julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.
Og når vi
i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal vaere jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.
Det må gjentas, naermest til det kjedsommelige- advent og julehøytiden åpner opp. Desember rører ved noe av det dypeste i oss. «Den fyrste gong hu skinte så laga hu ei bru imella seg og himmel`n og ei krybbe og ei ku.»
Alf Prøysen fanger
her inn julen. Midt på himmelen står stjernen som et brokar for himmelbroen ned til huset hennar JordmorMatja. Lysbroen fra himmelen til ei krybbe og ei ku. Når vi hører denne og andre julesanger på storsenteret som skal legge forholdene til rette for den riktige julestemning, er det ikke mange som stopper opp og reflekterer over julen. Vi er mer opptatt av julegavene vi skal kjøpe.
Det er mange som har problemer med å finne den religiøse siden i en travel desembermåned. En del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember må vaere noe mer, men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på den og betrakter forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest fra sidelinjen. Eller de søker om forbrukslån og bruker kredittkortet som fulle sjømenn!
Det er også
i år kommet frem at kirken har mistet taket på jula. Handelsstanden har overtatt. Allerede i oktober havner kataloger med de gode tilbud i postkassen. Og ribbe og lutefisk blir det nok av før advent begynner. Når kirkeklokkene i dag ringer julen inn er mange slitne. De orker vi ikke mer. Vi har spist og drukket nok.
Men selv om
desember er full av motsetninger åpner advent og julehøytiden opp. Juledagene kan brukes til ettertanke! For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar på mange måter jul vaere jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører. Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg. For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned!
Alle lar jul vaere jul på sin måte. Det er derfor viktig ikke å gi noe svar på hva som er den riktige måten å feire jul på. For da blir vi fort moraliserende. Og dårlig samvittighet har vi nok av ellers!
Sørlendinger går i
kirken i desember. Vi må alltid ha en grunn. Jula er en god grunn. Men det må vaere en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor i en landsdel som er er noe langt mer enn en del av «bibelbeltet!»
Jeg gleder meg faktisk til å gå i kirken, høre juleevangeliet og synge de kjaere julesangene.
For gudstjenesten hører
med. Barndommens julegudstjenesteog alle minnene er viktige for meg. Da gjør det ikke noe om jeg ikke klarer å reise meg på de rette stedene og ikke kjenner de nye melodiene. Men jeg ønsker ikke en fordømmelse av vår adventsog julefeiring som når prestene siterer Rudolf Nilsen fra prekestolen:
«Og ribbe og surkål og øl og dram, de åt og drakk for å aere Ham, som fødtes i armod og døde i skam.»
Kirkens oppgave må
vaere å Kirken er satt til å tegne Guds ansikt for mennesker, også for oss som tviler og stiller spørsmål om hvilken betydning barnet fra Betlehem har. Den må gi oss lov til å vaere desemberreligiøse. Og fordi Gud kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si som russerne «Til lykke med fødselen!»