For Jorunn Raddum er dagen spesiell
For prost Jorunn Raddum er hver gudstjeneste et hjertebank. Pulsen som gir kirken liv. Og slaget på julaften er noe helt for seg selv.
Hun har allerede gledet seg til de to julegudstjenestene lenge. Forberedt dem grundig sammen med kantor Tim Harry Blomberg. Å lage gudstjenester er ikke bare en prestejobb, slik Jorunn Raddum ser det, men et stykke lagarbeid der ord og musikk forsterker og understreker hverandre.
Hun gleder seg til å vaere med og fortelle om den lille, unge, rare familien som ifølge hennes tro fikk Gud i fanget i en rotete og langt fra perfekt hverdag.
Symbolikk
– Noe av det jeg liker aller best ved julaftengudstjenestene her i Trefoldighetskirken, er at vi tar Bibelen ned fra alteret og baerer den i en liten prosesjon, som regel med konfirmanter som lysbaerere, ned mellom kirkebenkene. Derfra, midt mellom folk, leses juleevangeliet. Jeg synes symbolikken i det er så fin. Det er det julen handler om: At Gud kom ned til menneskene og vil vaere hos oss og i oss. At ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, sier hun.
Det siste er et sitat fra Johannes-evangeliets poetiske vri på juleevangeliet. Der Johannes trolig prøver å forklare noe om Gud eller om kommunikasjon eller begge deler ved å si: «Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
Kraft i ord
Kanskje det er grubling over slike påstander som gjør at hun er blitt så glad i ord.
– Det var ord som gjorde at jeg trivdes så godt da jeg kom til Arendal og begynte i et vikariat i Stokken kirke. De er utrolig flinke der til å si gode ting, ikke bare la det vaere underforstått, sier hun.
Hun hadde vaert spent på overgangen fra gudbrandsdalsbygda Lesja, som er hjemstedet til mannen hennes, Per Dag Hole, og til det sørlandske miljøet, der hennes familie har hjemmehavn.
Ord skaper gode ting
Stokken-folkene brukte ikke vanskeligere ord enn type «fint å se deg» og «bra det du gjorde». Men Jorunn mener de skaper gode ting ved så si gode ting. De fikk henne til å føle seg trygg og velkommen.
– Det er en enorm kraft i det sagte ord. Det skaper noe. Men det er like stor kraft i de usagte! sier hun, og kommer inn på en av de gudstjenestene som har gjort sterkest inntrykk på henne i Trefoldighetskirken ved siden av julegudstjenesten: Den årlige messen for verdighet.
Der er seksuelle og voldelige overgrep tema. Også de som er begått av kristne. På disse gudstjenestene settes det ord på hva ofrene har måttet tåle og baere og leve seg gjennom.
Bar tausheten
Jorunn hadde tidligere latt det bli med tanken, at akkurat det kunne eller burde vaere gudstjenestetema før hun kom til Arendal.
– Jeg har vaert med og baere tausheten videre ved å ikke bringe dette på bane som prest i Lesja. Det ser jeg når jeg går i de sporene Åsta Ledaal har satt her i Trefoldighet. Men her har jeg fått muligheten, og her må og kan og vil jeg si noe, sier hun.
Må tenke nytt
Messen for verdighet roter litt opp i de kirkeansattes måte å tenke på.
– Vi begynner å tenke: Skal vi ha den ene gudstjenesten, og så føle at vi har gjort vårt for i år? Eller får det vi sier og gjør den dagen konsekvenser for hvordan vi er som kirke ellers? En av prestene i Kristiansand ber for dem som har opplevd seksuelle overgrep og vold på hver eneste gudstjeneste. Det har jeg også lyst til. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor mye overgrep griper inn i menneskers liv. Vi må hele tiden stille oss ved siden av dem som har måttet leve gjennom det, sier hun.
Jorunn Raddum snakker gjerne om gudstjenester. Hun omtaler dem som
«Jeg har vaert med å baere tausheten videre ved å ikke bringe dette på bane som prest i Lesja. Det ser jeg når jeg går i de sporene Åsta Ledaal har satt.»