Jul uten mamma
Da datteren døde, var Rita (60) og Bjørn Solberg (70) aldri i tvil. Amina, Samirah og Mariabel skulle få vokse opp hos «mommo» og «foffo».
For familien Solberg har full åpenhet rundt datteren Jeanettes overdosedødsfall vaert viktig.
De håper åpenheten også kan hjelpe andre: – Det er så mange som føler skam. Det synes jeg ingen skal behøve, sier Rita Solberg.
Tre små hoder bøyd over kjøkkenbordet i dyp konsentrasjon. På border ligger tre hjerter, dyprøde som kjaerligheten de blir dekorert med. «Mamma, jeg savner deg veldig», står det på det ene. I dag, på julaften, skal de tre hjertene legges på grava til mamma, Jeanette. Ett fra Amina (10). Ett fra Samirah (9). Og ett fra Mariabel (7). I skinnet fra lykten skal de ligge der gjennom hele høytiden. Selv engler trenger julepynt, mener jentene, som har hørt historien om mamma og hvorfor hun døde mange ganger.
Den siste sommeren
Juni 2016. Sommeren har ikke tatt skikkelig grep om Sørlandet ennå. Kveldsdraget føles kjølig mot huden. Jeanette kommer trillende på en sykkel opp den bratte bakken mot Melkedammen i Arendal. På bagasjebrettet har hun festet en stor bukett markblomster. Jeanette vinker opp til moren som står på terrassen. Moren skutter seg, snur seg og går inn. Hun har sett det på lang avstand – Jeanette (27) er ruset. Vanligvis lar ikke Rita Jeanette komme naer de tre døtrene sine når hun har ruset seg. Det vil mommo skjerme dem for. Men akkurat denne dagen lar hun datteren komme inn. Ungene jubler selv om de merker at mamma er «rar». Annerledes enn hun pleier å vaere. Ti minutter senere fyker Jeanette av gårde igjen, snur seg og vinker. Roper ut: «jeg er glad i dere». Så blir hun borte rundt svingen. Mor sitter igjen med en svart klump av uro i magen. Selv ikke sminkelagene kan skjule at det står svaert dårlig til med datteren.
Og mor får rett. Det er siste gangen de ser Jeanette i live. To dager senere dør en kjaer datter og elsket mor av overdose.
Livlig og utadvendt
– Jeg hadde sagt det til henne bare et par uker i forveien, «Jeanette, jeg tror ikke du overlever denne sommeren». Og hun svarte: «Det tror ikke jeg heller».
Rita forteller lavmaelt. Ikke for å skåne jentene som sitter og tegner. De har hørt historien mange ganger før – åpenhet er et mantra i familien Solberg. Men det gjør fortsatt så vondt å fortelle om den glade, utadvendte jenta som endte sine dager bare 27 år gammel.
Rita og Bjørn fant hverandre på andre forsøk. Begge hadde barn fra tidligere forhold da de forelsket seg på midten av 80-tallet, 28. oktober 1988 blir de foreldre til ei lita jente. Solstrålen får navnet Jeanette – og lykken er fullkommen for de to.
Jeanette utvikler seg til å bli ei blid, nysgjerrig og utadvendt jente. Livlig og sprudlende som hun er, vinner hun raskt venner.
– Jeg merket jo at hun var veldig aktiv. At hun hadde noe rastløst over seg, men jeg tenkte aldri over at det var unormalt. I ettertid har jeg tenkt at hun kanskje hadde ADHD, sier Rita.
Tenåringsproblemer
Ved inngangen til tenårene merker Rita at datteren forandrer seg. Hun blir mer labil i humøret. Kan vaere oppfarende og sint det ene øyeblikket, blid og glad det neste. Noen ganger er hun fjern og innadvendt. Rita legger ikke så mye i det. Datteren er snart tenåring. Kanskje har hormonene begynt å rase? Det er først når hun ser at motorikken til Jeanette blir dårligere, at mor skjønner tegningen. Det er som det går i sakte film når datteren skal gjøre de enkleste gjøremål, som å skjaere brød. Men da er Jeanette allerede «erfaren», har prøvd både hasj og sniffet lightergass. Rita kontakter barnevernet for å få hjelp. Men ingenting hjelper. Datteren har oppdaget sin måte «å finne roen på» – og er hekta.
– Det var det hun fortalte – at hun følte en ro når hun rusa seg, en ro hun ikke fant andre steder. Hvorfor hun begynte? Jeg vet ikke. Hun var vel nysgjerrig. Jeanette hadde alltid vaert nysgjerrig og rask til å prøve ut ting.
Jeanette flytter for seg selv – for å gå på musikklinja ved Valle videregående. Der - utenfor mors daglige kontroll - eskalerer stoffmisbruket.
Fant kjaerligheten på Tyrili
Ingenting får datteren ut av rusen. Snart utvider hun repertoaret til piller og andre stoffer. Sprøytene styrer hun unna. Enn så lenge. Siden hun ikke har mer enn en overdose «på rullebladet», er det utfordrende å få hjelpeapparatet til å skjønne hvor ille det er fatt med Jeanette. Men det året hun fyller 18, får hun endelig plass ved Tyrili-kollektivet. Det er en erfaren narkoman som møter til avrusning. Jeanette er motivert og klarer seg gjennom programmet. På Tyrili treffer hun også mannen som skal bli far til hennes to første barn. Hun er rusfri og lykkelig. Det er en god tid - både for foreldrene og for Jeanette.
19 år gammel blir hun gravid med Amine. I løpet av svangerskapet sprekker hun og blir tvangsinnlagt så babyen skal bli født rusfri. Året etter blir Amine storesøster til Samirah, men forholdet til barnefaren tar slutt. Jeanette finner seg ny kjaereste, og sammen får de Mariabel. Heller ikke dette forholdet varer. Tilvaerelsen som alenemamma og rusavhengig er krevende for Jeanette, men hun er en «fornuftig» narkoman. Hun har åpen dialog med barnevernet. Sprekker hun, gir hun beskjed. Da får barna komme til mommo og foffo. I «rene» perioder er hun en fantastisk mor. En som leker og tuller, leser og synger for de tre jentene hun elsker så høyt.
Rusen vinner
– Det er skremmende hvor hardt trangen til rus sitter i. Selv kjaerligheten til jentene var ikke sterk nok til å få henne til å holde seg unna stoff. Vi snakket om det mange ganger. Hun gråt når hun skjønte hvor mye hun gikk glipp av, sier
Mamma var verdens snilleste. Hun lekte og tullet så mye med oss. Og så var hun så pen, Når det er jul, savner vi henne ekstra mye.
Rita stille.
Rita og Bjørn tegner et bilde av en snill og omtenksom datter. Selv når hun ruset seg, kunne de stole på henne i den forstand at hun ikke løy for dem. Hun stjal aldri fra dem. Og - hun svarte på telefonen når de ringte og var raus med kjaerlighetserklaeringer på sms.
Periodene der Jeanette klarer å holde seg rusfri, blir kortere og kortere. Innimellom er hun innom ulike hjelpetiltak, men det holder sjelden mer enn uker, eller måneder i beste fall.
Hun blir alltid trukket tilbake til det dårlige miljøet.
– Det er hjerteskjaerende for en mor å oppleve. Det har vaert mye fortvilelse og tårer i løpet av disse årene. Hjelpeløs er vel ordet, sier Rita åpenhjertig.
– Hun ville jo så gjerne komme seg ut av miljøet, slutte med rus, men hun klarte det aldri.
Åpen
Rita og Bjørn er glade for at datteren var så åpen om problemene sine. Om de ikke kunne hjelpe henne, kunne de i det minste sørge for at barnebarna hadde det bra. Å plassere dem andre steder enn hjemme hos mommo og foffo var aldri aktuelt. Åpenheten har blitt en terapi både for Rita, Bjørn og småjentene.
– De må ta det i sitt tempo. De snakker om mamma når de har lyst, men vi presser dem aldri. For oss er det viktig å fortelle historien om mennesket Jeanette, ikke bare narko-Jeanette. Hun var så mye mer enn bare en rusmisbruker, understreker foreldreparet.
– Mamma var verdens snilleste. Hun lekte og tullet så mye med oss. Og så var hun så pen, kommer det fra tegnebordet. Selv om de sitter stille med sitt, følger de med i voksensamtalen.
Godt voksne fosterforeldre
12. mai 2015 er datoen som markerer begynnelsen på slutten. Det var dagen da Jeanette satte sitt første skudd. Debuterte som heroinmisbruker. De kan tidfeste helt nøyaktig.
– Datoen sitter spikret. Jeg hørte det på stemmen hennes da hun ringte. Hun var ruset på en helt annen måte, sier mor.
Når de skjønner hvor ille det er fatt, nøler ikke pappa-Bjørn. Han setter seg i bilen og henter de tre småjentene. Siden har de bodd hos besteforeldrene. Først som fosterbarn, men nå har de to fått fullt foreldreansvar for alle tre.
– Det er her de hører hjemme! Fastslår mommo.
Omtrent hver eneste helg siden de ble født har de vaert hos oss, i tillegg til de periodene Jeanette ruset seg sånn at hun ikke kunne ta vare på dem. Vi er kanskje gamle som foreldre til småjenter, men vi trener og holder oss i form. Men at det tar på, skal jeg gladelig innrømme. Vekkerklokka ringer klokka seks hver morgen. I nitida på kvelden er vi i seng alle mann, ler Rita. Bjørn nikker samtykkende og legger til:
Juletre og engler
– Alle klemmene og all kjaerligheten fra disse tre nydelige jentene, gir oss energi.
– Det er skremmende hvor hardt trangen til rus sitter i. Selv kjaerligheten til jentene var ikke sterk nok til å få henne til å holde seg unna stoff.
Ivrige hender finner fram julerøde kuler og store silkeroser. Varsomt henger de en engel på treet.
– Engelen er mamma. På den måten kan hun også vaere med oss når vi feirer jul. Hun elsket julen, sier Samirah, den mellomste av jentene.
Mommo bekrefter at Jeanette var en skikkelig «juledame».
– Julaften holdt hun seg rusfri, så jentene har gode minner fra julefeiringene med henne.
Minnene om mammaen de har mistet, strømmer på. Samirah må ta en liten time out på rommet. Det blir litt mye.
– Jeg savner mamma ekstra mye i dag. Jeg tenker sånn på henne når vi pynter, sier niåringen.
Juleforberedelser
Det er en travel adventssøndag Agderposten er på besøk. Treet skal pyntes. Risengrynsgrøten skal testes. Pepperkakeladning nummer to skal bakes. Den første er spist opp for lengst. Og aller viktigst – pynten som skal legges på grava til mamma, må gjøres ferdig. Men sin fineste skrift skriver de en liten kjaerlighetshilsen på de røde hjertene av tre. Det er ikke så ofte jentene har lyst å besøke graven lenger, men på julaften vil de. Mamma skal ikke vaere «alene» på sånn en dag.
Gaver fra «mamma»
På julaften vil det ligge gaver fra «mamma» under juletreet.
– Jeg sier at mamma er en engel som kommer til meg i drømmene og forteller hva jeg skal kjøpe til dem, sier mommoRita og fortsetter: Foreløpig synes de det er veldig koselig. Men alt er på deres premisser. De sørger på sin måte. Vi voksne på vår. Bjørn har sitt lørdagsritual. Da går han på graven og tenner lys og stille minnes datteren. Rita er også ofte på graven. Hjemme tar hun seg i å «snakke» med datteren.
– Selv om jeg hadde forsonet meg med at hun aldri kom til å bli frisk, at vi hadde mistet henne til rusen, var det uendelig vondt da hun døde.
Mommo forteller at jentene ikke snakker like mye om moren nå som tidligere. To og et halvt år er gått siden hun døde. Hverdagene fylles av nye minner. Tidligere avsluttet de dagen med å «fortelle» mamma alt de hadde gjort den dagen. Først når den «praten» var over, kunne de slukke lyset og si «natta».
– Tidligere hadde vi mange bilder av Jeanette i stua, men for en tid tilbake spurte jentene om vi ikke kunne fjerne dem. De syntes det ble for sårt. Men bildet av Jeanette med alle tre jenten sine, tatt i en «fin» periode mens hun var innlagt på Kongsgårdheimen i Kristiansand, har fått stå.
Variert julemeny
Mens de skriver og tegner, forteller jentene ivrig om julemiddagen. Det er ikke småtterier mommo må ha på menyen på julaften for at alle skal bli fornøyde. De voksne vil ha pinnekjøtt med kålrotstappe. Amine liker medisterkaker og kålstuing, mens Samirah og Mariabel – til daglig bare Bella – vil ha kylling.
– Alle skal få det de liker aller best på julaften. Det er helt sikkert, ler Rita og klemmer jentene sine inntil seg.
For Rita og Bjørn er det viktig at jentene får lage sine egne juletradisjoner. Litt av det gamle, trygge er med, men også nye ting. Nå er de to pensjonistene fullt oppdatert på barne-tv-figurer. Men en tradisjon står helt fast: Risengrynsgrøt med mandel til alle!
– Og frokosten med eggerøre og spekeskinke, minner Amina henne på. Som storesøster faller det henne naturlig å ta ansvar.
Krevende hverdager
Livet med en narkoman datter var utfordrende for Rita og Bjørn. Utallige er de timene han har tilbrakt i bilen – utallige er de kilometerne han har kjørt omkring i Arendals mer belastede strøk på leting etter datteren. Også kvelden før hun døde var han på «oppdrag». Hun hadde sendt sms og bedt om å bli hentet. Pappa’en satte seg i bilen og ventet i timevis utenfor huset der datteren ruset seg. Men hun kom aldri ut. I den stille sommernatten kjørte han hjem igjen med en uro i kroppen. Neste dag fikk de dødsbudskapet.
– Vi håper at vår åpenhet kan hjelpe andre. Det er så mange som føler skam. Det synes jeg at ingen skal behøve. Også med jentene har vi snakket om narkotika og rus. De vet hvorfor mamma døde. De skal i alle fall ikke få høre noe fra andre som vi ikke har fortalt dem, understreker, Rita.
Hjelp og støtte
Livet som småbarnsforeldre er krevende når man har passert 60 – og vel så det, men Rita og Bjørn ville ikke byttet med noen. De var aldri i tvil om at de skulle overta omsorgen for barnebarna da datteren døde.
– De er en stor glede og trøst i sorgen. De gir oss så mye kjaerlighet.
Fra barna var bittesmå, har foffo trofast kjørt dem til barnehage og skole hver eneste dag. Det har han fortsatt med. Nå går alle tre på Birkenlund, så da slipper han unna med ett «stoppested».
Målet er at jentene skal bli boende hos dem til de flytter for seg selv, slik de fleste foreldre opplever før eller senere.
– Vi er ingen ungdommer. Det vet vi jo, men vi «henger med». Muligens ikke på matteleksene til den eldste, spøker Rita.
Rita og Bjørn er tydelig på at de har mange å takke. Mange som har hjulpet og støttet i de vanskelige årene.
Barnevernet
– Det er så mange som klager på barnevernet. Vi har bare gode erfaringer. Vi har hatt en god dialog hele veien – og fått mye god hjelp. Det samme gjelder NAV. Også der har vi blitt møtt på en flott måte. Men skal jeg trekke fram en enkeltperson, må det bli begravelsesagent Tore Konnestad. Måten han tok imot oss – og ikke minst – barna på, var bare helt enestående. De fikk pynte kisten til mammaen sin. De tegnet og skrev utenpå kisten, og Tore forklarte dem alt som skulle skje på en fin måte, skryter Rita.
Pepperkaker og søskenkjaerlighet
Fra kjøkkenet høres latter og småkrangling. Tre ivrige småjenter rundt et kjøkkenbord dekket av mel og kakeformer. Pepperkakebakingen er i full gang, og alle tre vil helst ha det største kjevlet, mest deig – og de fineste formene. På søskens vis kjekler de seg fram til en løsning. Og snart brer duften av pepperkakehjerter seg fra bestemorshuset på Melkedammen.