Når mamma er fengselsfugl
Kvinner er generelt mindre kriminelle enn menn, og sitter dermed mindre enn fengsel. Men hvordan stiller vi opp som samfunn når mødre, søstre og døtre skal gjøre opp for seg?
INRK-programmet «Helene sjekker inn» (29/11) flytter Helene Sandvig inn blant kvinner i et norsk fengsel. Programmet aktualiserer et underkommunisert tema i norsk justispolitikk: Hvordan kvinnelige innsatte soner under betraktelig dårligere forhold enn menn.
Norge skal vaere stolte av hvordan vi behandler våre innsatte. Vår kriminalomsorg er både human og effektiv, og har vakt internasjonal oppmerksomhet. Men når Michael Moore kom til Norge for å spille inn materiale til sin dokumentarfilm, en film som uforbeholdent hyller fokuset på rehabilitering, tilbakeføring og en verdig behandling av våre straffedømte, var det ikke kvinnene på Ravneberget eller i Sandefjord fengsel han besøkte. Det var ikke der han fant eksemplene på hvordan vi gjør dem som var kriminelle i går til en god nabo i morgen.
Målet med straffen vi ilegger dem som har begått en kriminell handling, er at vedkommende en dag skal ut av fengselet og tilbake til samfunnet. I dette arbeidet spiller de åpne fengslene en viktig rolle. De har en sentral plass i det vi kaller «soningstrappen» og i den enkelte innsattes egen progresjon og utvikling mot det å bli en lovlydig borger. De åpne fengslene er nemlig for mange siste stoppested før de gjenopptar sitt tidligere liv i lokalsamfunnet, et sted der de kan gjennomføre den siste delen av soningen i en situasjon som minner mer om det vanlige livet der ute enn livet på en lukket avdeling. Det er en fornuftig forberedelse på løslatelse, og skal ha en form for rehabilitering og innhold som reflekterer dette.
Nå foreslår regjeringa å legge ned en rekke åpne soningsplasser for kvinner, enda vi vet at kvinner fra før har betydelig dårligere forhold enn menn i fengsel. Det finnes ikke noe Bastøy som kvinner kan søke seg til etter de har tilbrakt den første tida på en celle eller på et firemannsrom. Unntaket var Osterøy, der enkelte åpne soningsplasser var øremerket kvinner, side om side med menn. Men Osterøy er nå av regjeringen besluttet nedlagt. Vi vet at opplaeringsmulighetene og muligheten for arbeidserfaring er dårligere for kvinner som soner enn for menn. I Sandefjord fengsel har kvinnene riktignok mulighet for å skaffe seg noe arbeidserfaring sammen med gutta i et nabofengsel, Men Sandefjord fengsel skal også legges ned. Det har regjeringen bestemt.
Jeg spør meg om justisministeren egentlig har tenkt over konsekvensene av sine egne beslutninger. For som statsråd for et parti som en gang markedsførte seg som et «lov og orden»parti, tar han nå grep som ikke bare er ukloke, men potensielt farlige. Jo mer han utarmer soningstilbudet for norske kvinner, jo større er risikoen for at de innsatte slipper ut av fengselet akkurat like kriminelle som de gikk inn.
Det er ikke lett å ta innover seg at noen av dem som soner i norske fengsler er mødre, søstre og døtre. Men det er enda tyngre å baere om moren, søsteren eller datteren kommer ut av fengsel like kriminell og rusavhengig som hun var da hun kom inn. Både for kvinnene, deres familier og for samfunnet for øvrig, gjør vi klokt i å gjøre deres opphold i fengsel så godt som mulig.