Politimesteren som satte spor etter seg
En markant skikkelse i Arendal som kanskje ikke så mange husker, men hørt mange historier om, er politimester Theodor Damm Møinichen. Han var født i 1872 og døde i Arendal i 4. juli 1957. Møinichen var politimester på Rjukan og i Arendal. Mange er historiene om denne fargerike politimesteren, og disse små minnene fra hans liv speiler hans egne holdninger. Han var som regel midt i lokalsamfunnets spenninger og konflikter.
Til politimester Møinichens fødselsdag i 1946 var det kommet en bløtkake som trosset enhver beskrivelse. Det var sikkert den største bløtkake som var bakt i byen.
En kunstner av en konditor hadde laget en fløtetegning av det gamle politikammeret og en reproduksjon av Harald Jordans karikatur av politimesteren.
I anledning fødselsdagen fortalte politimester Onsrud en liten sann anekdote:
En hushjelp hos en av advokatene her i byen hadde engang spurt: Hva heter egentlig Møinichen?
«Han heter selvfølgelig Møinichen», var svaret.
Å, jeg trodde han v a r Møinichen, sa hushjelpen.
Hun trodde at Møinichen var en slags institusjon i Arendal. Og hun var nok ikke så langt fra sannheten der.
Herr politimester. Han ble kalt «herr politimester», og i mange år ble han oppringt av Agderposten hver eneste formiddag for at avisen skulle få noe å skrive om. De små pratestundene gikk ikke så lett i glemmeboken.
Selv om han hadde fryktelige arbeidsforhold i den gamle rønna på Tyholmen, og selv om sakene kunne ha en tendens til å hope seg opp i travle tider, så hadde han tid til å vaere hyggelig.
I 1947 fylte denne avholdte politimesteren 75 år, og i den anledning hadde Agderposten et intervju med denne hedersmannen.
For å begynne med begynnelsen, ble politimesteren spurt om hvor han kom fra.
«Er fra? Jeg er tater. Jeg dumpet til verden i Nordland, like på Polarsirkelen.»
Han ble spurt om hvordan det var å vaere født på Polarsirkelen, og denne frittalende mannen fortsetter: «Jeg kikket jo etter den, men kunne ikke finne den og fikk heller ikke noe glimt av den senere. Min far var distriktslege der oppe, og jeg var ikke mer enn tre år da min far tok meg med til Oslo. Her ble vi et års tid og dro så videre til Sogn hvor min far ble forflyttet.
Da jeg var ni år ble jeg sendt til Oslo på skole og var bare hjemme i feriene. Så hvis noen kan kalles tater, så er det meg.»
Etter artium i Oslo kom han på krigsskolen og gjennomgikk ett års kurs for reserveoffiserer. Dette oppholdet hadde mye å si for ham senere i livet. Dersom han ikke hadde gått på krigsskolen hadde han ikke havnet i politiet.
Gudbrandsdalen og Trondheim. Etter dette kurset startet han på juridiske studier og fikk stilling som fogd i Gudbrandsdalen. Senere praktiserte han som dommerfullmektig i Trondheim hvor han var i 10 år.
Han forteller om kroningen som han var med på, og det var en av de største opplevelsene i Trondheim. Ellers fortalte han om de store og mange brannene som fant sted i denne byen. En kveld ble det varslet brann fra et av husene i byen. Her var ruten slått ut og det var helt parafin på gulvet.
På marken rundt fantes det spor etter to menn som hadde gått fra huset. Snøen med sporene ble tatt opp og satt i kasser.
Mens de holdt på kom det to karer gående. Det var de mistenkte, og enten de nå var frekke eller dumme skal vaere usagt, men denne turen ble i alle fall deres bane.
Det tok ikke lang tid å kontatere at de sporene de hadde tatt vare på passet utmerket til støvlene på disse knektene.
De tilsto tre større branner.
Dramatikken på Rjukan. Men de mest dramatiske opplevelsene i politimesterens liv fant sted på Rjukan hvor han ble ansatt som politimester i 1911. Han skal etter sigende mang en gang ergret seg over at han søkte stillingen der.
17. mai 1914 brakte det løs med en serie begivenheter som faktisk savner sidestykke i norsk politihistorie.
Det var under anleggsperioden på Rjukan, og 3000 arbeidere ville gå i demonstrasjonstog med faner som harsellerte forsvaret.
Det var også andre plakater som f.eks. «Ned med tronen, alteret og pengeveldet!»
Møinichen nektet dem å gå i et slikt demonstrasjonstog, og da narret de ham ned til Folkets Hus hvor det skulle forhandles.
Mens dette pågikk, smatt de ut, den ene etter den andre, og plutselig var toget i gang uten tillatelse.
Møinichen dro etter og han arbeidet seg fram til fanevakten og forsøkte å rive fanen fra dem og få dem til å stanse.
Men de hadde plassert 50 av de sterkeste karene foran i toget.
Han fikk flere spark i leggen og måtte oppgi forsøket.
Etterhvert naermet de seg politistasjonen og der lå politifolk og funkjonaerer fra selskapet blodig og forslått på plassen foran. Toget stanset der, og Møinichen forteller:
«Jeg gikk, etter å ha sett de blodige og forslåtte menneskene, mot dem og snakket meget morskt til dem og sa at hvis de nå kastet flere stein eller gjorde seg skyldig i flere forbrytelser så skulle det gå dem galt. Flere hadde lommene fulle av stein, og når jeg tenker på den morske tonen jeg brukte, kan det gå kaldt nedover ryggen på meg. Men det var ikke en katt som rørte seg!»
Til Arendal.
I 1916 kom politimesteren så til Arendal, og her var det langt roligere enn på Rjukan selv om det også her nede har vaert mange hendelser. Vi kan nevne maskiniststreiken, Quislingbesøket, Holmenbrannen, smuglertiden, overfall og selvsagt de vanlige tingene, småforbrytelsenes mangfoldighet.
Han ble også overfalt en gang som politimann. Det var en danske som hadde skaffet politiet mye bryderi. Dansken var sterk som en bjørn, og en dag de var ute på patrulje gikk denne dansken berserk, og det måtte tre mann til for å få lagt ham på en slede.
Mens de lå oppå ham, slengte han ut et spark som traff.
«Jeg kunne blitt sparket i hjel der», sier Møinichen.
«Og at jeg ikke ble drept på Rjukan, det er nå et mirakel. De fulle svenskene der oppe som så og si levde på ren sprit, var ikke til å spøke med. Ren sprit var nasjonaldrikken der oppe i anleggstiden.»
Da riset ble brukt.
Den gamle straffeloven var betydelig forskjellig fra nå. Folk i dag ville vel tro at alt var løgn. Politimesteren fortalte at det hadde hendt at han flere ganger idømte unggutter til slag med riset. Og det ble også gjort, da disse dommene ble tatt like høytidelig som andre dommer.
En dag Møinichen satt på et hotell i Grimstad kom en mann bort til ham og sa:
«Jeg hører det er politimester Møinichen. Dem må jeg hilse på. Mitt navn er direktør Falsen på Opstad (arbeidsleir). Det er ingen som har sendt meg så mange løsgjengere som De, herr politimester.»
Politimesteren under krigen.
En tidlig morgen i 1940 ble politimesteren avhentet hjemme før han hadde fått frokost. Han fikk et par meget ubehagelige timer. Kommandanten raste som et villdyr, og kom med den ene trussel etter den andre. Politimesteren fremla på politikammeret like etter de krav som Ortskommandanten var kommet med. Han dikterte dem ned. Han drøftet saken inngående med politifullmektig Kåre Jenssen, som var en overmåte stødig og rolig mann.
Jenssen reagerte sterkt over enkelte av punktene. Det gjaldt saerlig avsettelsen av luftvernpolitiet. Jenssen var sjef for det sivile luftvern i politidistriktet, og alle luftvernmannskaper stod under hans kommando og i hans myndighetsområde.
Ortskommandanten var bare en Oberleutnant, og han overskred fullstendig sine fullmakter. Det samme gjaldt de øvrige ting, ikke minst oppnevnelsen av ti «pålitelige» menn som skulle ha ansvaret for ro og orden.
Hva var dette for noe? Jenssen mente det måtte foreligge en misforståelse og at det politimesteren hadde oppfattet som en ordre, bare måtte vaere et ønske eller et forslag fra Ortskommandanten. Han foreslo, for å unngå ytterligere komplikasjoner, at Ortskommandanten ble kontaktet igjen, og han tilbød seg å gjøre det.
Men politimesteren holdt på sitt. «Mannen er en ordentlig labaneser,» - sa han. «Han er farlig.»
Fikk det som han ville. Så ble annonsen skrevet som politimesteren ville det og sendt avisene. Folk steilte over den. Den vakte oppsikt så å si over det hele land og den har sikkert også vakt oppsikt i Gestapokvarteret i Kristiansand.
Der gikk man igjennom alle avisene på Sørlandet med forstørrelsesglass, og der kjente man begreper som kompetanse og ansvarsområde og visste hva en skarve Oberleutnant i virkeligheten kunne innlate seg på.
Klokken ni neste morgen lå annonsen i oversatt stand på Oberleutnantens skrivebord. Det antas at hårene har reist seg på hans hode og at han har kjent den kalde frysningen fra Gestapo i nakken. Han gikk ihvertfall fullstendig fra konseptene. Var det noe som i de første tidlige dagene ikke skulle frem, så var det de «underhåndsinstrukser» som ble gitt de norske myndigheter.
Men her stod alt sammen i fete typer over tre spalter i samtlige aviser i Arendal. Noen minutter etter var Ortskommandantens bil i full fart opp mot Høyveien - nå kjente de veien - og igjen ble den arme politimester halt bort fra frokostbordet og kjørt store ubehageligheter i møte.
En time etter kom han igjen. Han var sterkt opprørt eller rettere sagt oppskaket og hadde vanskelig for å samle tanker og ord. Det gikk fullstendig rundt. Så fikk politifullmektig Jenssen skutt inn: - Hva sa Ortskommandanten egentlig? -Hva han sa? - skrek mener De! Han pekte på meg, De, og så skrek han: Augenblichlich schiessen schiessen schlassen jessen schlassen, skrek han, De, og så pekte han på meg: -Augenblichlich skrek han, den forbannede Schlieschen, schlieschen, slisken slasken!»
Nok en episode. Den andre episoden som fikk store konsekvenser for byens myndigheter, skjedde ytterst på Langbryggen der statuen av havfruen i dag står plassert. Her hadde tyskerne satt opp en stor flaggstang. Hver dag på et bestemt klokkeslett ble det forhatte hakekorsflagget reist under streng tysk regi. Ved siden av flaggstangen stod det en enslig telefonkiosk som spilte en sentral rolle i dramaet. Redaksjonssekretaer i Agderposten, Einar Gauslaa, var en av aktørene, og han forteller:
«Så hendte det, enten senhøstes 1940 eller i begynnelsen av 1941, at en fremragende Jøssing i vår by kuttet flagglina til hakekorsflagget, og så ble det stor oppstandelse. Da flaggheisingen skulle foregå om morgenen, sto man og dro i noen linestumper som ikke var i stand til å utføre sin viktige gjerning.
Tyskerne ble naturligvis rasende, og som en kollektiv straff mot Arendal by, fikk politiet i oppdrag å sette opp en liste over personer som skulle passe på at den nye flagglinen ikke ble kuttet.
Jeg var en av dem som sto på politiets liste, og en kveld ble jeg beordret ut for å stå vakt ved flaggstangen.
Det var en saerdeles blåsende og ekkel, kald kveld, og jeg skulle stå der i to timer i det stummende mørke som innhyllet vår by i mørkleggingens nifse tid.
Jeg møtte jo opp, men hadde ikke klaer nok til å stenge ute den hvinende vinden som jog på Grand-hjørnet den kvelden. Jeg frøs bitterlig. Dessuten fant jeg ut at jeg hadde meget god oversikt over flagglina fra den del av
- Hva sa Ortskommandanten egentlig? -Hva han sa? - skrek mener De!
Han pekte på meg, De, og så skrek han: Augenblichlich schiessen schiessen schlassen jessen schlassen, skrek han . . . . .
telefonkiosken som lå naermest flaggstangen. Der sto jeg i ly av vind og vaer.
Hva jeg skulle ha gjort om en ny Jøssing hadde prøvd seg, ante jeg ikke. Jeg bare sto der, og intet skjedde med flagglina. De to timene sneglet seg av gårde som lus på tjaerekosten.
Telefonkioskens tristesse var fullkommen, og intet menneske beveget seg i byen heller. Intet liv var å spore i Grands hyggelige restaurant. Da endelig mine to timer var over, jeg tror det var ved 21-tiden, fikk jeg avløsning. Det var en av byens forretningsmenn (Sverre Danielsen) som i lys vårfrakk kom hutrende utover Langbryggen.
Da han oppdaget meg inne i telefonkiosken, spurte han: - Har du lov til å stå her? - Lov og lov, sa jeg. - Jeg har fått ordre av politiet om å holde øye med flaggstangen, og det greier jeg herfra. Det er jo bikkjekaldt ute!
Jeg kom meg hutrende innover Langbryggen til min hybel på Kafe Gimle. Men dagen etter fikk denne uskyldige passasje et etterspill.
Politimester Møinichen ringte til meg og sa på sin kameratslige måte: Ja, De er sannelig en nydelig labaneser, Gauslaa!
De sa til den nye flagglinevakten at han kunne stå inne i telefonboksen. Tyskerne oppdaget at han ikke var på plass, og han ble tatt ordentlig i skole, og nå har tyskerne vaert på meg også, og De har fått hele skylden fordi De ledet mannen inn i boksen mens han rettelig skulle stått ute.
- Jamen, det var jo så isende kaldt, politimester, sa jeg.
- Ja, ja, sa Møinichen. Tyskerne raste i vei, men det går nok over.
Og så vidt jeg husker ble jeg ikke innkalt til Sikkerhetspolitiet - ikke denne gangen, nei. Det hendte senere i andre forbindelser.»
Så langt politimester Møinichen.
En annen politi i Arendal hadde også en historie å fortelle fra hine håre dage, og det er da kemneren trillet fylliker.
Politibetjent Naeset kom til Arendal etter et kort opphold i Drammen. Han ble født på Hegland, og der bodde han helt til han begynte på underoffiserskolen.
Naeset overvåket byen sammen med fem andre politikontabler som var for gamle til å gjøre noe saerlig nytte for seg.
«Det var veldig mye fyll i den tiden, og jeg tror det var mange flere fylliker i byen den gang, forteller Naeset til Agderposten.
Han forteller videre at han husket spesielt en påskeaften at det var så mange i fyllearresten at det kunne ikke nytte å arrestere flere.
De måtte lempe inn nye og slippe ut andre.
Det var ofte vanskelig å få dem med seg. Politiet hadde verken bil eller sykkel og måtte kaste arrestantene opp på ei kjerre hvis de ikke ville gå.
Det kunne hende at de fikk tak i ei hestedroje, men det var ikke så lett å få fulle folk opp i disse drosjene.
Det ble mest til at de ble trillet på kjerrer. Det må nevnes at Andr. Naeset virket også som underfogd og kemner i Arendal.