Ulven som satte skrekk i setesdølene
Under et av våre mange søk i Agderpostens arkiv, kom vi over denne artikkelen skrevet av Svein Hovet, og i disse «ulvetider», skader det ikke å gjenfortelle denne spennende historien.
Nokså utkjørt kom jeg en vårdag traskende til Bjåen, den øverste gård i Setesdal. Bjåen ligger midt i ville fjellet mellom Setesdal og Telemark. Det var kveld, og jeg så meg nødt til å overnatte her.
Det satt mange gamlekarer i stua, og de fortalte historier om så mange ting som hadde hendt her oppe i fjellene.
Men mest snakket de om en ulv som skulle ha rasert faelt i disse traktene for en god mannsalder siden. Og det var ikke måte på alle de basketak folk hadde hatt med den.
Etter alt å dømme måtte det ha vaert en mer enn alminnelig ulv, for det så ut som om han kunne gjennomskue alle menneskers knep og kunster for å ta livet av ham. Alltid berget han seg unna i siste øyeblikk.
Gamlekarene visste også hvorledes ulven var kommet hit. For i midten av det 18. hundreåret var det ikke ulv i Bykleheiene, og både reinsdyr og buskap gikk nokså trygt.
Men så var der en reingjeter fra disse traktene som reiste til Hardanger og kjøpte en flokk reinsdyr, og da han drev denne flokken over fjellet, hadde det fulgt en ulv luskende etter flokken.
Det så de ikke da, men det var ikke lenge før de merket det i Bykleheiene at det var kommet ulv. Både reinsdyr og husdyr ble drept rett som det var, og folk ble klar over at noe måtte gjøres for å få ulven vekk.
De la ut forgiftet mat, og ulven bet virkelig på, de fant den død en dag. Det var ei tispe, men hun hadde født en unge etter at hun kom til Bykleheiene, og det var denne ungen som ble den beryktede og farlige ulven som folk i øvre Setesdal lenge ville huske.
Etter at den gamle ulven var borte, ble det rolig et par år, men så begynte den unge ulven å gjøre seg gjeldende, og han ble mye farligere enn den gamle. Han manglet visstnok ikke mat, for han vokste raskt og ble stor og sterk.
Noe av det første han begynte å drepe var reinsdyrkalvene og de ble et lett bytte. Så snart simlene hadde kalvet, kom han farende, så det var mest som å komme til dekket bord.
Den kloke ulven. Mot og griskhet vokste hos den unge ulven, og han var ikke mer enn tre år før han hadde blitt beryktet og fryktet. Folk i fjellgårdene i Bykle var både redde og harme, og visste ikke si arme råd.
Ulven herjet verre og verre, var pågående og frekk, og kom seg alltid unna dem som var ute etter livet hans.
Han brøt seg inn i fjøs, drepte hva han kunne finne, og fråtset i all slags mat.
Folk la ut forgiftet mat til ham, men den snuste han bare på, spiste den ikke. Det var mest som om han skulle ha svoret på at han ikke ville miste livet på samme måten som moren.
Folk skjøt etter ham med kuler og hagl, men ingenting bet på ham.
Mange begynte å lure på om dette kunne vaere en trollulv, eller om det var selveste hinmannen som var kommet til fjellet!
En kveld kom en mann på en av fjellgårdene på en ide å sette ut en levende geit som lokkemat. Han tjoret geita på tunet, så gikk han inn i løa og la seg skjult med børsa.
Nå var det selvfølgelig ikke meningen at ulven skulle få geita, den skulle bare vaere lokkemat og når ulven var et passe stykke fra, skulle skuddet smelle. Ellers var det ikke vanlig at folk hadde dyr ute om nettene. De ble stengt inne, og enda fikk de ikke ha dem i fred for ulven.
En kald høstnatt. Markene lå hvite av rim. Mannen satt ved løegluggen ogkikket ut til geita, frøs og hakket tenner.
Merkelig at ikke ulven kom, tenkte mannen. Han brukte da å luske omkring husene hver eneste natt. Det var akkurat som om han skulle vite om planen som mannen hadde, og skulle pine ham i frosten så lenge som mulig.
Men mannen hadde svoret på at han ikke ville gi seg om han så skulle fryse hele natta. I natt skulle svinepelsen få hva han tilkom!
Ferskt geitekjøtt likte nok ulven, det hadde han bevist før. Og her sto en levende geit utenfor løa.
Mannen flirte i mørket og holdt stadig børsa i skytestilling, for her måtte det handles raskt!
Mannen måtte fryse lenge i løa, men langt ut på natta kom ulven ruslende. Det var bare det at han kom fra en helt annen kant enn mannen hadde regnet med, og han ble slett ikke stående et stykke unna og lure på om han våget seg lenger fram.
Nei, han kom settende som en stormvind, grep den vesle geita med et så fast tak at han slet av tjoret og satte mot skogen i vill fart. Alt var over på et øyeblikk, og mannen fikk ikke engang tid til å sikte.
Hva han mumlet der inne i mørket, er det nok best å ikke ta med. Han ble så sint at han skjøt alle sine patroner etter ulven, enda han ikke så den lenger. Nei, maken til ulv hadde ingen vaert ute for. Han var den rene lystmorder.
Ulven kom først. Så en dag samlet mannfolkene seg der oppe i fjellgardene for å gå manngard. De hadde ferske spor å gå etter, og fulgte de innover viddene. Alle var godt bevaepnet, for ingen kunne vite om ikke ulven gikk til motangrep hvis han kom i knipe.
Men de gikk hele dagen og fikk ikke så mye som et gløtt av ulven.
Til slutt var de kommet helt til Vinje-fjellene. Det var kveld, så de måtte snu. Utpå kvelden kom de tilbake til Bjåen og overnattet der. Etter at de hadde fått ulven så langt bort, regnet de iallfall med at de skulle vaere fri for ham noen dager.
Men tidlig på morgenen ble mennene vekket av kvinnene på gården som kunne fortelle at ulven kom settende i full fart over det store vannet som ligger inntil Bjåen, og som da var dekket av is. Ulven hadde kurs mot Hovden, og der var det samlet flere reinsdyrflokker.
Karene fikk på seg buksene i en fart, grep børsene og satte etter så fort de kunne. Men ulven kom først fram og hadde alt drept flere dyr da karene kom.
Så forsvant han og ble borte. Han suste som en vind over de ville vidder, og kunne rekke over veldige områder på en eneste natt.
Det var sjelden han nøyde seg med å drepe bare ett dyr, enten det nå var reinsdyr eller husdyr.
I Vatnedalen brøt han seg inn i geitehuset og drepte tre geiter på en gang. Det var ingen grenser for hans frekkhet.
Da han en gang kom forbi en fjellgård, oppdaget han en geit som sto ved låvetrappen. Bonden selv sto og arbeidet tett ved. Likevel kom ulven rasende bort til låvetrappa, grep geita og slengte den på ryggen og satte mot skogen igjen. Det gikk så fort at bonden bare såvidt fikk snudd seg før både geita og ulven var borte.
To lysende glør. En kald og klar høstnatt holdt to reingjetere seg på en liten slette mot Hovden. De hadde samlet dyrene så tett sammen som mulig og laget et stort bål som lyste vidt omkring. Men stadig måtte de gå rundt reinflokken, både for å holde dyrene sammen og for å forvisse seg om at der ikke var noe farlig i buskene omkring.
Det var slett ikke med glede de så
mot natten. De visste at han kunne komme som en stormvind inn i flokken.
Sannsynligvis var han ikke så langt unna, og selv om de gikk og bar på hver sin børse, var det ingen garanti mot et slikt beist.
Som de gikk der og ruslet rundt bålet og stadig stirret mot utkantene, hørte de plutselig et langt og skjaerende hyl. Det var en uhyggelig låt i den stille natten. Nå var de ikke i tvil om hvem hylet kom fra. Ulven var nok på vei. Det kom ikke flere hyl, men nettopp stillheten kunne tyde på at ulven var i naerheten.
Da en av gjeterne gikk bort fra bålet for å finne mer ved, så han brått to glør lyse inn i mørket et stykke unna. Han varslet forsiktig den andre gjeteren, og de sto og stirret på de to lysende glørne og var klar over at det var ulven. Så grep de begge børsa og skjøt.
Etter smellet ble det stille, men de to lysende glørne var borte.
De gikk frem der de hadde sett dem, men der var ingenting. Ulven var som vanlig forsvunnet.
De gikk omkring og lette. Det var da merkelig om de ikke hadde truffet han litt ihvertfall!
Da hørte de et redselskrik fra et dyr på den motsatte kanten av dyreflokken. De stormet til. Fikk såvidt et gløtt av ulven da han forsvant i skogen. Da hadde han
En fin månenatt. Men en glitrende hvit vinternatt i 1898 kom likevel det avgjørene slaget ved Hovden.
To veltrenet fjellmenn og jegere, Knut Vatnedalen og Salve Bjåen, satte seg på vakt ved vinduet på loftet hvor de hadde godt utsyn og passelig skuddhold til fjøset.
Der hadde de lagt ut mat som det skulle bli vanskelig for ulven å la vaere, og dessuten var det sauer og geiter i fjøset som også ville friste.
De to karene var klar over at det ikke nyttet å skyte med vanlig hagl, derfor hadde de kappet opp noen firkantede metallstykker som de fylte patronene med. Nå skulle ulven få smake noe som han ikke hadde smakt før!
Det var en fin månenatt, og frosten smalt i veggene. En slik natt kunne vel ulven ha lyst på en varm geit!
Men det gikk lang tid uten at noe hendte, og de to jegerne begynte å lure på om den blodtørstige luringen kunne ha gjennomtenkt denne planen også.
Men utpå natta merket de plutselig noe som levde borte i skogkanten. En skygge kom smygende lydløst i retning av fjøset. Ingen tvil! Det var ulven.
Men et stykke fra husene stoppet han og sto og speidet omkring for å finne ut om der skulle vaere noe farlig. Et slikt øyeblikk kunne ikke jegerne gå fra seg, og det smalt et skudd fra vinduet. Ulven stupte, men reiste seg straks igjen og satte mot skogen. Men jegerne så snart at at det var ingen vanlig fart på han så de sprang ut og fulgte sporet. Det lå en bred blodstripe etter han i snøen, så han var i alle fall truffet.
Et stykke inne i skogen fant de han under en furu. Men ferdig var han ikke. Han lå der og smelte med kjeften og gliste med de skarpe øynene.
Knut Vatnedalen var så harm at han buste rett fram til ulven og slo ham i skallen med børsa. Det fikk våge seg om den ble ødelagt.
Og så var den beryktede ulven ferdig med jaktmarkene i Bykle.
Det var en kjempesvaer hannulv, og i hele 6-7 år hadde han herjet der oppe i fjellgårdene og drept mange hundre reinsdyr og husdyr. Ulven ble utstoppet og var senere å se på museet til Katedralskolen i Kristiansand.
Meldingen om at den var skutt skapte jubel og glede blant fjellfolkene, og de laget til storfest for anledningen. Det hadde de såmen grunn til.