Etterpådumskapen er på vei inn igjen
En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året ukentlig bidra til samfunnsdebatt i Agderposten, med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.
Tidligere i år vedtok det polske senatet en lov som innebaerer at den som omtaler de nazistiske utryddelsesleirene i Polen som polske, eller som beskylder Polen for å ha vaert delaktig i NaziTysklands forbrytelser, kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år.
Flere land har reagert negativt på den såkalte «holocaust-loven». Talskvinne for det amerikanske utenriksdepartementet, Heather Nauert, sier at ho forstår at uttrykket «polske dødsleirer» er upresist og misvisende og kan vaere sårende, men at en må vaere forsiktig med å innskrenke diskusjonen rundt Holocaust. Stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan uttrykker seg tilsvarende og understreker at Polen, Norge og andre land har ansvar for å få fram heile sannheta om jødeutryddelsene under andre verdenskrig.
I flere land, som i Danmark og Nederland, har diskusjonen om ansvar og ansvarsfraskrivelse for deportering av jøder fra eigne land pågått lenge. I Nederland blei over 100.000 jøder deportert til de tyske utryddelsesleirene i Polen. Katja Happe dokumenterer i boka «Mange falske håp» hvor lite vilje det var i den heimlige motstanden og i den nederlandske eksilregjeringa i London til å hjelpe jødene, med et stort unntak i februar 1941. Da streika tusenvis av arbeidere mot forfølgelsen av jødene i landet. Tyskerne slo hardt tilbake og 19 nederlendere blei henretta. Da deportasjonen av jødene for alvor tok til året etter, var det vanskelig å mobilisere hjelp for å redde dem.
I Danmark blei de fleste jøder i landet, omkring 7.000, i oktober 1943 redda over Øresund til Sverige gjennom en storslått aksjon. Seinere forskning har imidlertid vist at aksjonen hadde sine skyggesider, der blant anna profittmotivet var sterkt medvirkende.
At denne diskusjonen blant norske historikere ikke er kommet saerlig langt, viser en del av de reaksjonene som er kommet på Marte Michelets bok: «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».
Høsten 1942 og fram på nyåret 1943 blei mange av de norske jødene arrestert. 26. november 1942 blei 529 jøder sendt med D/S Donau og 26 med M/S Monte Rosa til Tyskland. 25. februar 1943 blei ytterligere 158 jøder deportert med M/S Gotenland. Til sammen blei 773 jøder deportert og de aller fleste av dem blei sendt videre til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. Bare 38 overlevde.
Spørsmålet om medvirkning fra det norske sivile politiet under arrestasjonene av de norske jøder er erkjent. Spørsmålet om motstandsbevegelsen var unnfallen når det som mest gjaldt har derimot en langt større sprengkraft i seg. Det kan se ut som en erkjennelse vil kunne rokke med det norske narrativet som har vaert bygd opp etter krigen.
Norge har ikke mye å skryte av når det gjelder å ivareta sine jødiske medborgere. Et forhold var at en svaert ugjerne mottok jødiske flyktninger som rømte fra terroren i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Et annet at antisemittiske holdninger og forestillinger om jødene som en mindreverdig «rase» var svaert utbredt i landet, også blant framstående vitenskapsmenn og ledende samfunnspersoner. Dette kan ha påvirka de prioriteringer som blei gjort innafor det norske eksilmiljøet i London og av både den sivile og militaere motstandsbevegelsen i Norge. Etter krigen møtte jødene et forstokka byråkrati som viste liten forståelse for deres spesielle situasjon.
Marte Michelet, og tidligere også Christopher S. Harper, har dokumentert at trusselen mot jødene og faren for deportasjon var godt kjent i det norske eksilmiljøet i London og blant motstandsfolk i Norge tidligere enn det lenge er blitt hevda. Eksilmiljøet i London, med blant anna London Radio, gjorde lite for å advare de norske jødene. I Norge var nok dette mer varierende, men det blei ikke satt inn de midler som tross alt var til stede for å gjennomføre en koordinert varsling og redningsaksjon. De tiltaka som blei satt i verk, og som faktisk redda mange jøder, var til dels prega av profittinteresser og at det gjaldt andre regler for jødene.
Unnfallenhet er i stor grad forsøkt bortforklart med at en ikke visste når deportasjonen skulle skje, og når den kom, så kom den som lyn fra klar himmel. Marte Michelet har vist at så ikke var tilfelle. De ledende kretser innafor motstandsbevegelsen visste, men de prioriterte annleis. Gunnar Sønsteby har uttalt at «vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt», men at deres oppgave var å sloss, ikke hjelpe folk.
Da Holocaust i all sin ufattelige råskap blei kjent for de fleste etter krigen, vokste det etter vaert fram en stor sympati for jødene. De nye generasjoner som ikke hadde opplevd krigen fikk dessuten en kraftig vekker gjennom den amerikanske filmserien «Holocaust» som kom i 1978. Dette førte blant anna til bevissthet om at kunnskap om jødehatet og jødeutryddelsene stadig måtte hol- des ved like og prentes inn i de nye generasjoner som vokste til, ikke minst fordi nynazistiske elementer igjen dukka opp i Norge og i andre land.
Helga Arntzen tok i 1992 initiativ til å stifte Hvite Busser til Auschwitz, og deretter Aktive Fredsreiser i 1998 for å advare ungdommen mot nazismens smittestoff. Et stort antall ungdom har deretter deltatt på fredsreiser til Auschwitz og med sjølsyn fått oppleve hva intoleranse og jødehat i sin verste konsekvens kan føre til.
Derfor må en ikke tie og stikke noe under stolen, sjøl når det kan komme til å slå kiler inn i de heltebildene som er bygd opp i Norge etter krigen. Historikere har her et saerskilt ansvar. Noen historikere synes også i dag å gå i forsvarsposisjon når temaet settes på dagsorden. De kvier seg for å
åpne debatten, slik det blant anna er gjort i Danmark og Nederland.
Lenge var nok disse spørsmålene svaert problematisk å ta opp fordi portvokterne, seierherrene, de som sørga for at den rett historia om den norske motstandsbevegelsen blei danna og formidla, satt ved makta og passa på. I dag er de fleste portvokterne døde.
Marte Michelets bok møtes med argumenter om at hun ikke forstår den tyske nazismens og krigstidas natur og det enorme presset aktørene den gang var under. Hun er moraliserende, farer med etterpåklokskap og unnlater å drøfte kildene, hevdes det. Kritikerne sjøl er imidlertid nokså enspora i sin kritikk og i forsvaret av sine oppfatninger. Men etterpåklokskap er langt å foretrekke framfor etterpådumskap, den som forhindrer at en stadig kommer naermere sannheta.
Folk i dag kan neppe leve seg tilstrekkelig inn i de kaotiske forhold og den konstante trusselen som rådde under okkupasjonen. Men Quislings forsøk på å nazifisere samfunnsinstitusjonene blei slått tilbake og viser at det var mulig å gjennomføre store og koordinerte aksjoner i 1942.
Sjølsagt har ikke Marte Michelet funnet fram til den endelige sannheta om jødedeportasjonene fra Norge. Men hun har brakt stoffet fram i dagen slik at det ikke lenger er mulig ikke å gripe tak i det.
Så hører det sjølsagt også med til historia at om lag 1.200 norske jøder blei redda over til Sverige, også med hjelp fra motstandsbevegelsen og med stor fare for de som var involvert. Historia er aldri svart/kvit (det vil si for jødene var den det). Også helter må tåle å bli gått etter i sømmene. Det verken kan eller vil rokke ved at motstandsbevegelsen i Norge gjorde landet uvurderlige tjenester under okkupasjonen.
Nå er etterpådumskapen på vei inn i Europa igjen, slik vi ser eksempler på i Polen, og slik vi ser tendenser til i høgreradikale og antisemittiske miljøer. Jødene er Europas kanarifugler. Når de angripes og hetses, da er det stor fare på ferde for oss alle.