Praktfullt - finere kan det ikke gjøres
Nyttårskonsert på Sørlandet med naturlig stopp i Arendal er en av Kristiansand Symfoniorkesters (KSO) stolte tradisjoner gjennom 20 år. Takk høyere makter for det.
Kristiansand Symfoniorkester gjennomfører
mer enn 200 konserter hvert år, og spennvidden er stor: fra symfonikonserter i kulturhus til musikk i barnehager, og fra prosjekter med rusmisbrukere til operaforestillinger. Orkesteret har 70 heltidsansatte, topputdannede musikere fra 15 nasjoner – inkludert talentfulle Kari-Andrea Larsen fra Hisøy som fantastisk nok spiller 1. fiolin.
Torsdag kveld fikk
vi servert et to og en halv times selskap med fioliner så langt øyet kan se, backet opp av bratsjer, celloer, kontrabasser, fløyter, oboer, klarinetter, fagotter, horn og slagverk. Som en spiss på det hele den verdenskjente gjestedirigenten og fremragende fiolinisten Julian Rachlin med sin Stradivari.
Å hevde at
det ikke blir noe nytt år uten en slik konsert er å ta i litt. Og om musikken noen gang vil kunne anerkjennes som et element på linje med vann, jord, ild og luft er vel også tvilsomt. Men at man etter en slik mektig kulturhusopplevelse har fått sjekket og finstemt følelsesapparatet, øket og senket blodtrykket og mistet og gjenfunnet kjaerlighetsevnen – og livstakknemligheten – er det ingen tvil om. Konferansier Herborg Kråkevik kalte for øvrig konserten «Årets første nådegave».
Trompetfanfarer åpner konserten
i Tsjajkovskijs Polonaise fra Eugen Onegin. Akkompagnert av akkordanslag fra et samlet orkester og så er fiolinene i gang med sin sirkusakrobatikk høyt der oppe uten mulighet for andre å følge etter i en vilter og eventyrlig svaleflukt. Støtten fra de andre instrumentgruppene rammer inn. Og så økes trykk og spenning i bølge etter bølge før man finner sammen i Tsjajkovskijs kjente melodistemme.
Et praktfullt nummer
der komponisten søker langs de vakreste og hviskende soloppganger etter mildhet og lyse fargenyanser. Før han i neste øyeblikk setter kursen direkte mot avgrunnen og lar nattsvarte feberfantasier brøle frem sin konfrontasjon med tilvaerelsen.
Var det slik
for alle i salen? Sikkert ikke. Men å vaere publikum med et påtrykk av musikalske meget sammensatte
meldinger er også en jobb. Slitsomt, voldsomt og invaderende. Men også frydefullt, vidunderlig og utløsende. At salen var så å si smekkfull av et lydhørt og konsentrert publikum som åpenbart ønsket en slik behandling bekrefter et eller annet. Antakelig nyanseforskjellig fra person til person.
Johann Strauss d.y.
er representert med fem verk denne kvelden, inkludert den vakre og høyt verdsatte «An der schönen blauen Donau» som ikke overraskende avsluttet kvelden, riktignok etterfulgt av hele tre ekstranumre. Helt til slutt «Champagnegaloppen» av Hans Christian Lumbye.
Men også flere
Fritz Kreisler komposisjoner var det ryddet plass til. Og ikke minst Mikhail Glinka med sin «Ouverture til Ruslan und Ludmila». Den første russiske komponisten som fikk internasjonal anerkjennelse. Operaen hadde for øvrig premiere i Petersburg i 1842.
Orkesterets gjestedirigent og
fiolinist Julian Rachlin hadde sin egen elegante og varme tilstedevaerelse. Hans tillitsfulle forhold til orkesteret kvalitetssikret prestasjonene utover i konserten. Presisjon og konsentrasjon skrus på, og når dirigentens hånd gir et nesten usynlig vink, er man der man skal vaere. Ikke mange avvik å rapportere om der i gården.
Høydepunktene kom som
perler på en snor når Julian Rachlin selv ledet an med sin fiolin. Så fløyelsmykt og lett, ledsaget av orkesteret i tilsvarende modus. At en fiolin kan fylle en konsertsal er rett og slett magisk. Ikke fordi det var så høyt. Men fordi det var så lavt.
Herborg Kråkevik hadde
for sin del skreddersydd noen pustepauser mellom musikkverkene som løste opp stemningen og fikk frem smil og latter. Som når hun leste opp nyttårsmelding fra statsministeren, eller fremførte glitrende prøver på dialektforskjeller, eller bare leste dikt.
Og ble stående
til orkesteret var i gang igjen. Og så listet seg til side.