SANS FOR 1700-TALLET
Hege og Axel Dahlgrens herskapshus ser ut som det har stått der siden 1700-tallet.
Ekteparet bygde huset med egne hender og etter egne tegninger for få år siden. Hege og Axel traff hverandre da hun var 17 og han 19. Han hadde vokst opp med bondeantikviteter, mens hun hadde en urban bestemor som var modist og drev med yoga.
– Bondeting møtte bykultur, oppsummerer Hege Dahlgren.
Tre år senere startet de male- og restaureringsfirma sammen. Gjennom firmaet fikk de tilgang til mange spennende hjem og møbler, noe som satte fart på interessen for forgangne tider. Det tok ikke lang tid før de fant ut at 1700-tallet var deres århundre.
– Vi synes 1700-tallet er interessant blant annet fordi dette er opplysningstidens epoke. Opplysningstiden er begynnelsen for det moderne liv med menneskeverd, frihet og demokrati. Tankene om naturens egenverdi har også sin kime på 1700-tallet. Århundrets estetikk appellerer, den er så leken og tidløs, sier Axel Dahlgren.
Nytt hus i historisk stil
På Hvaler i Østfold lever paret ut nostalgien til fulle.
– Jeg pleier å si at jeg har brukt tre arkitekter i arbeidet med huset vårt: Carl Hårleman, Jean-Eric Rehn og Carl Fredrik Adlercrantz, sier Axel Dahlgren humoristisk.
Det er tre svenske slottsarkitekter fra 1700-tallet han sikter til.
– Da vi leste biografier om de store, svenske arkitektene på 1700-tallet ble vi veldig inspirert. Bøker om slott og herregårder i Sverige og Danmark har også gitt oss mye. Og Bogstad gård i Oslo er viktig for oss! Det er så mye å hente i historien og litteraturen, konstaterer Hege og Axel Dahlgren.
Husjobbing i helgene
En snekker satte opp taket og foret ut kvistene. Rørlegger og elektriker gjorde alt fagarbeidet, og en trappesnekker satte opp trappen etter ekteparets tegning. Ellers har ekteparet bygget, snekret og gjort alt selv. De arbeidet med huset i helgene, mens de fortsatt bodde i Oslo. Ønsket om å flytte tilbake til røttene var en sterk drivkraft.
– Vi lengtet etter å bo på landet og å realisere drømmehuset. Slekten min har alltid bodd her ute på Spjaerøy. Nå har vi selv bygget hus på en tomt som har vaert i slektens eie i uminnelige tider. Det er godt å eie et stykke land som forfedrene har slitt og kjempet for, sier Axel.
I biblioteket
Det er fyr på barokkpeisen i biblioteket i familiehjemmet på Hvaler. Biblioteket bugner av skinninnbundne skatter, og har – ikke overraskende – en egen 1700-tallsavdeling. Her finnes det blant annet bøker som har tilhørt Madame Pompadour, den legendariske elskerinnen til den franske kong Ludvig 15.
– Vi laerer så mye om antikviteter i disse bøkene, der vi kan lese om dem i en naturlig kontekst, sier paret.
Mens vi beundrer boksamlingen, serveres Axels hjemmelagde boller i så små størrelser at kona Hege forsikrer at «det går fint an å spise flere enn to uten å få dårlig samvittighet». Bollene får følge av hjemmelaget bjørnebaersyltetøy og sjokoladekake med pisket krem.
Dekorasjonsmaling
Axel, som er dekorasjonsmaler, er ekspert på antikvarisk malearbeid. Han ukependler til Oslo og har oppdrag rundt omkring i landet. Privatpersoner, bedrifter og offentlige bygg er kunder. I en av portstuene på Hvaler har ekteparet atelier, der de arbeider med maling og dekorering av møbler. Herfra driver Hege også en antikvitetsforretning.
Hver fredag tar ukependleren i huset fri fra oppdragene, og da nyter han å skape trivsel i hjemmet. De tre sønnene på 5, 8 og 16 år bor jo nettopp i et hjem, og ikke i et museum, understreker ekteparet. Så selv om det estetiske nok overskrider praktiske hensyn der i huset, for barna lov til å vaere barn. Her blir det kjørt med sparkesykler og lekebiler i en rasende fart.
Ming-skålens skjebne
Som regel overlever selv de skjøreste antikviteter. Men en gang da eldstemann Vilhelm var et par år gammel, gikk en Ming-skål fra 1400-tallet i gulvet.
– Vi limte så godt vi kunne. Skålen ble med oss videre og er i dag i bruk som peanøttskål. På en måte så er det jo også et kjaert spor fra Vilhelms barndom som vi lever med. Våre ting er også noe som har levd før oss, vi er ikke de første som setter spor etter oss i dem, sier Hege.
Likevel har barna fått en innebygget refleks for hvor grensene går i dette huset med flere hundre år gammelt porselen i så å si alle rom.
– Det å ha objekter rundt seg som er mellom 100 og 600 år gamle, utvikler nok en naturlig aerbødighet. Jeg tror ikke vi har sagt «vaer forsiktig» mange ganger til barna, sier Axel.
Man kan likevel lure på om ikke er krevende å ha et hjem som dette. Det må jo for eksempel kreve en god del støvtørking?
– Det som hadde vaert krevende for oss, er om vi skulle forholdt oss til stygge synsinntrykk. Det ville vaert slitsomt og utmattende. Som nøkkelhull over dørklinken og moderne vindushasper … Eller platting, stressless, hjørnesofa, klumpete furumøbler med ullstoff. Skrekk og gru! Vi får tvert imot energi av å bo her. Her er det gode synsinntrykk alle veier og mange spennende materialer. Dessuten er det veldig miljøvennlig med antikviteter. De gir ikke karbonavtrykk. (NTB)