Ingen har vaert nektet adgang til campingen
Canvas Hove prøver stadig å selge oss en idé om at vanlige folk skal få så mye bedre tilgang til camping området, om de bare får lov å bygge hytter i traerne.
Det hevdes stadig at folk til nå naermest ikke har hatt adgang til plassen, men det er ikke riktig. Ingen har vaert nektet dette, så det argumentet håper jeg nå forsvinner.
Det som er riktig, er at folk liker ikke på gå forbi andres kjøkkenvinduer, vi respekterer privatlivets fred. Om Canvas Hove får bygget sine hytter i traerne, med glassinnrammede gangbruer og folk i utendørs badekar, så vil vi ikke trives ved å gå for naer dem heller.
Campingplassen kom som følge av at Tromøy kommune slet med ulovlig camping og forsøpling i området, og ble presset til å gjøre noe. Det endte med at Borch-Olsen fikk en avtale med kommunen høsten 1967, og de første teltene kom opp i 1968. Da det til Sankthans 1968 kom opp et langt gjerde langs veien og veien ble stengt for biltrafikk til utsiden, ble folk sinte og det endte med noe haerverk mot gjerdet. Det ble hevdet at gjerdet var nødvendig for å skape en trestjerners campingplass. Enok Eikin var spesielt sint og skrev om «Skammens gjerde» i Agderposten og tok saken opp i Bystyret i Arendal. Der vakte den sterk indignasjon, men man kunne ingenting gjøre, for plassen lå utenfor det friområde Tromøy og Arendal eide i sammen, og det var Tromøy kommune som bestemte. På den tid var det altså en sterk mening i Arendal Bystyre om at campingplassen var et overgrep mot lokalbefolkningen. Campingen begynte med telt, så kom små campingvogner og senere de naermest hyttepregede doningene man ser i dag. Campingplassen ble også utvidet, og det ble laget en helt ny innkjørsel for å unngå erosjon der furutraer begynte å miste fotfestet langs den gamle veien. I Tromøy kommune var også meningene delte, og i arealanalysen Fuller-Gee utførte for Tromøy kommune i 1986 ble slitasjen rundt campingplassen tatt opp og det ble foreslått å sanere hele campingen.
Etter kommunesammenslåingen i 1992 har Arendal kommune hatt hånd om plassen, og i arbeidsgruppen som fikk utarbeidet en overordentlig utviklingsplan i 2001, ble det bestemt at noen hytter utenfor campingen skulle rives og at campingvogner ikke skulle få stå permanent på Hove, men kun fra sesongstart 1. juni og til sesongslutt 1. september. Resten av året skulle lokalbefolkningen kunne nyte naturen som før.
Fra 2002 har campingen vaert underlagt Hove Drifts og Utviklingsselskap AS. Selskapet har vinglet noe i hva som var lov og ikke lov, kanskje etter innblanding fra høyere hold. Styreleder i HDU har i Canvas Hove saken hevdet at HDU bare gjør det som er bestemt i Bystyrets utviklingsplan fra 2001, men det stemmer ikke helt på ett punkt. For HDU snudde i 2004 og besluttet at hyttene ikke skulle rives likevel, og campingvognene kunne få stå året rundt. Det resulterte i at Fylkesmannen reagerte og året etter ba om et klart svar. «Det kan se ut som om kommunen har hatt to divergerende syn» sa fylkesmannens representant i Agderposten 21.2.2005. Det endte med at campingvognene fikk 5 nye år, «fordi kommunen hadde lagt ned så mye penger», og deretter har vel både fylkesmannen og HDUs styreleder glemt hele greia.
Våren 2005 innførte HDU nye regler i campingplassen, en del som gikk på ro og orden, og også en om hvor store de private plattingene rundt campingvognene kunne vaere. En mann måtte rive 30 m² platting, til tross for at han hadde fått lov å oppføre den året før. Det sto bilde av ham i Agderposten mens han sager plattingen i to. Flere camping gjester var misfornøyde, men driftsleder Stalleland forsvarte seg så godt han kunne: «Det er nokså unikt at en campingplass ligger i et landskapsvern område», sa han, «vi innførte nye regler i år, fordi vi har veldig tøffe miljøkrav å ta hensyn til». Siden har plattingene bare vokst og vokst, ja noen har til og med platting på plattingen og inngangsparti av sementheller.
Frem til 2005 ble det også kjørt på sand med traktor på Hovestranda hvert år. Det ble det slutt på, for målet med fylkets forvaltningsplan var jo å ta vare på den saeregne naturen og naturlandskapet. HDU klaget vedtaket inn for Direktoratet for naturforvaltning og fikk visst lov allikevel. Skal bli interessant å se hvordan Nasjonalparkforvalteren nå må skille den nye sanden fra den gamle.
Da vi fikk Raet Nasjonalpark forsvant landskapsvernet for campingplassen. Så nå kan driftslederen i HDU puste lettet ut, det finnes ikke miljøkrav til campingplassen lenger, om da ikke Arendal Bystyre skulle innføre noen snart. For nå er det enda mer unikt, at en campingplass ligger midt inne i en nasjonalpark, uten noe vern og med aktiviteter som vil skade nasjonalparken. Gjør noe med det.