Eirik Jensen – skjebnedrama uten organisatorisk innsikt
Statens sak mot den tidligere politimannen Eirik Jensen er naermest blitt et drama i alt for mange akter. Mange aktører har måttet venne seg til at en politimann med heltestatus selv hadde brutt loven.
Det er lett å fatte sympati for Eirik Jensens skjebne, men etter hvert som saken er blitt belyst får stadig flere forståelse for at Eirik Jensen ikke er en forfulgt uskyldighet. I den neste rettsrunden i Borgarting lagmannsrett vil saken bli ytterligere belyst. Oslo politidistrikt slipper derimot å sitte på tiltalebenken, noe som ville vaert urimelig, men allikevel, burde ikke Oslo Politidistrikt gå i seg selv?
Eirik Jensen har infiltrert kriminelle miljøer og har hatt vide fullmakter. Han har utvilsomt gjort en viktig jobb for Oslo politidistrikt, men hva med ledelsen av Eirik Jensen? Hvordan har de fulgt ham opp? Når flere ledere i Oslo politidistrikt var uvitende om Jensens tette kontakt med Gjermund Cappelen, er det noe som skurrer. Hvor var oppfølgingen av politimannen som både infiltrerte kriminelle miljøer og ryddet opp i flere kriminelle miljø? Hvor var de organisatoriske rutinene? Jens Evensen klarte aldri å tilgi sin tidligere medarbeider Arne Treholt. Jens Evensen var totalt uvitende om Arne Treholts samarbeid med Russland og Irak. Selv om dette er to vidt forskjellige saker, handler begge om høyt betrodde ansatte som har overskredet sine fullmakter. For Jens Evensen var det aldri snakk om å tilgi Arne Treholt for landssviket. Før og etter dommen intervjues Eirik Jensens tidligere leder som det kun handler om Eirik Jensens skyld/uskyld, men så enkelt er det ikke. På et plan er det flott at en tidligere leder støtter Eirik Jensen. På den andre siden er det så altfor tydelig at Jensen har fått for vide fullmakter. Samrøret med Gjermund Cappelen burde vaert oppdaget av Oslo politidistrikt som organisasjon, og av de naermeste lederne. Her må flere rutiner ha sviktet.
Det er vanskelig å ikke la seg bevege og synes synd på Eirik Jensen. Det bør likevel ikke hindre oss i å se at en organisasjon har svakheter når en sentral medarbeider kan trå så feil uten at noen oppdaget det. Det Arne Treholt og Eirik Jensen har felles er at de satte seg over loven. De fleste gjør ikke det. Organisasjoner må imidlertid ha systemer for at ansatte ikke opererer utenfor den ansattes og organisasjonens mandat. I et demokrati er det viktig at politiet som organisasjon fyller spillereglene.
Det er på mange måter uforståelig at en dedikert politimann dyrket vennskapet med en yrkeskriminell som Gjermund Cappelen. Vi vil kanskje aldri forstå hva som var hva av vennskap og samrøre mellom den yrkeskriminelle Gjermund Cappelen og den tidligere så målrettede politimannen.
Eirik Jensen fremstår som sympatisk, men er langt fra en forfulgt uskyldighet. Oslo politidistrikt har latt samrøret med Gjermund Cappelen pågå år etter år. Da er det noen organisatoriske rutiner som absolutt trenger en runde hos en organisatorisk snekker. For det er jo mildt sagt sensasjonelt at en av Oslos fremste politimenn har hatt samrøre med en yrkeskriminell som var i politiets søkelys for import av hasj.