De ble neppe bønnhørt, men får selvsagt lov til å gjøre et nytt forsøk
▶ Arendalsukas råd trampet i klaveret så det ga gjenklang over hele landet i forrige uke. Forbudet mot misjonering vakte forståelig nok sterke reaksjoner.
▶ Så sterke ble reaksjonene at rådet relativt raskt klarte å reversere sitt nye forbud mot misjonering. Det er som kjent ingen skam å snu, og i dette tilfellet bør det i tillegg til fravaer av skam også vanke ros for rask reaksjon.
▶ Vi skal ikke strø salt i såret som sikkert har svidd mer enn nok allerede. Men det som skjedde gir likevel grunnlag for noen refleksjoner rundt virket i Arendalsukas styrende organer.
▶ Vi tror ikke, som Dagens redaktør Vebjørn Selbekk, at forslaget om misjoneringsforbud først og fremst viser at Arendalsuka er blitt et elitistisk arrangement der lobbyister og spinndoktorer møter maktens representanter. Det er etter vår mening en helt annen debatt.
▶ Det som derimot vekker undring, er at ideen om et forbud mot misjonering i det hele tatt kunne slå rot og vinne frem i Arendalsukas råd. Arendalsuka har tatt mål av seg til intet mindre enn å bidra til «å styrke kraften i vårt levende demokrati». Er det noe dette arrangementet da ikke skal befatte seg med, er det nettopp tiltak som i det hele tatt kan tenkes å ligne på en innsnevring av ytrings- og trosfriheten. En langt mer relevant tanke bør vaere å utfordre ytringsfriheten, som kanskje først og fremst innebaerer at man skal slåss for sine meningsmotstanderes rett til å ytre seg og, i noen tilfeller, deres avskyelige ytringer. Dersom noen av medlemmene i Arendalsukas styrende organer leker med tanker om at de trekker grenser for ytrings- og trosfrihet her i landet, håper vi det finnes andre som kan reetablere deres bakkekontakt.
▶ Unødvendig arrogant og virkelighetsfjernt virket det når rådets leder, Arendals ordfører Robert Cornels Nordli (Ap), ifølge NRK møter kritikerne med at de «misforstår for å misforstå». Det er ikke akkurat retorikk som oser av respekt for kritikerne, ei heller etterlevelse av Arendalsukas mål om å «bidra til engasjement og interesse for politikk».
▶ Det er i det hele tatt uforståelig at skuldrene blir så høye når det oppstår en helt legitim debatt rundt Arendalsuka. Rådsmedlem Siri Mathisen sto trygt i stormen og var ydmyk overfor kritikerne og lydhør for deres innvendinger, og erkjente at forbudet mot misjonering, det vaere seg religiøs eller politisk, aldri blir noe mer enn en saerdels dårlig idé.
▶ Arendalsuka er siden starten i 2012 blitt større og viktigere enn noen kunne forestille seg. Midt i den digitale revolusjonen viste det seg altså å vaere et stort behov for en fysisk smeltedigel av meninger og meningsmotstandere. Arrangørene har påtatt seg et enormt ansvar. Det må forvaltes med stor klokskap og ekstraordinaert vidsyn.