En alkoholdunstende krigsseilerstand?

Agderpostens lederskribent lørdag har tydeligvis forlest seg på Jon Michelets bøker.

Jeg skal la saken om Nortraships «vemmelige» fond ligge i denne omgang, tillike med medaljene som både kom under krigen til de som seilte på Nordatlanteren og i ellers utsatte farvann, eller som kom i posten, eller ved høytidelige overrekkelser av kongelige langt ut på 1980-tallet.

Det som synes glemt av Agderpostens lederskribent, er hvem som bemannet den stadig voksende etterkrigsflåten som ble bygget opp i raskt tempo fra 1945. Disse – fra kapteiner, styrmenn og maskinister til menige – var i utgangspunktet krigsseilere som hadde opplevd krigsforlis eller andre krigstraumer, naer sagt alle som en. Og det var langt fra en alkoholdunstende sjømannsstand!

Den norske handelsflåten mistet hundrevis av skip og tusenvis av sjøfolk under krigen. Men blant de sjøfolk som overlevde, var det mange som seilte i lavere stillinger enn de hadde formelle kvalifikasjoner for. Dette er aldri kommet skikkelig fram. Det var nemlig mange offiserer som hadde tatt skolene i 1930-årene, men ikke fått nødvendig fartstid til sine sertifikater – før under krigen. Det var disse krigsseilerne som kom til å bemanne offisers- og underoffiserskorpset på den stadig voksende handelsflåten etter krigen, i tillegg til en del veteraner – før disse pensjonerte seg. For utdanningen av skippere, styrmenn, maskinister og andre ledende sjøfolk til etterkrigsflåten, skjedde ikke ved et fingerknepp i 1945-49; den hadde allerede skjedd før krigen. Og de som nå rykket opp, hadde seilt på de samme båtene, under de samme farene og vaert utsatt for de samme krigstraumene som de som fikk alvorlige nerveproblemer.

Om de kom hjem etter krigen, var det stort sett bare for å snu i døren og ta ny hyre. For uten disse, kunne den norske handelsflåten bare lagt ned i 1945.

Dette er viktig for alle å ha i mente, også Agderposten – som bør beklage vinklingen i lederartikkelen!