I min aftenbønn håper jeg at Venstre og KrF kommer under sperregrensen
Det kan jo ikke vaere sånn, at Venstre og Kristelig Folkeparti med knappe 6 prosents oppslutning til sammen, skal sette dagsorden for vårt samfunns framtid?
Jeg vet ikke om jeg kommer til å stemme ved høstens kommunevalg. Norsk politikk er i ferd med å bli så preget av konflikter, stridigheter og mangel på politiske visjoner og handlekraft, at jeg rett og slett har mistet interessen. Egentlig har jeg
fått mer og mer sansen for Erna Solberg, men samtidig som hennes regjeringsprosjekt er i ferd med å lykkes, så er partiet Høyre blitt mer og mer utydelig. Hva er det egentlig Erna Solberg og Høyre vil med det norske samfunnet? Hva er deres prosjekt med det norske samfunnet de neste 10 årene?
Demokratiet vårt står
i fare, fordi minipartiene på Stortinget får mer og mer innflytelse. Det kan jo ikke vaere sånn, at Venstre og Kristelig Folkeparti med knappe 6 prosents oppslutning til sammen, skal sette dagsorden for vårt samfunns framtid? Demokratiske prinsipper settes på prøve når 84 prosent av det norske folk blir påtvunget en politikk som de egentlig ikke ønsker eller vil ha, eksempelvis en ny abortpolitikk.
Kristelig Folkeparti er
et forunderlig parti. Det er vel naermere en religiøs sekt enn et politisk parti. Mange av partiets tillitsvalgte tilhører kristne frimenigheter som i både teologi og samfunnssyn utvilsomt tilhører den konservative fløyen. Synet på homofili, Israel, skilsmisse og gjengifte bekrefter dette. Når den nye familie- og barneministeren fra Evje ustanselig påpeker at han skal vaere statsråd «for alle familier og barn», ja, så er det et utsagn de fleste bare drar på smilebåndet av. For Kristelig Folkeparti har aldri vaert noe progressivt parti for mangfold og raushet, tvert imot.
Og hva skal
vi si om Venstre? De holder på å grave sin egen grav, med interne stridigheter og manglende politisk kraft. Tidligere snakket man om Venstre som «vinglepartiet» – uten retning og innhold. I dag er partiet en slags interesseorganisasjon for frustrerte mennesker som har et stort prosjekt felles: nemlig å skade Trine Skei Grande og partiet mest mulig.
Jeg må innrømme
å si at jeg i min aftenbønn tar inn en liten bisetning, om at jeg håper at Venstre og Kristelig Folkeparti kommer under sperregrensen ved neste valg. Det vil ikke vaere noe stort tap for vårt demokrati, heller tvert imot.
Og hva med
Fremskrittspartiet? Partiets tillitsvalgte ser i hvert fall ut til å gjøre hva som helst for å skade partiet, med både trusler, seksuell trakassering og andre ulovligheter. Og partiet som jo har vaert mot det meste – er nå i regjeringsposisjon faktisk for mye av det de er imot. Forstå det den som kan.
Jonas Gahr Støre
er en hyggelig mann, men jeg synes han ser eldre ut og mer gråhåret hver gang han dukker opp på TV-skjermen. Han leder et parti som utvilsomt også strever med å finne sin identitet og sine visjoner. Den store ørnen blant partiene er blitt en stakkarslig liten gråspurv. I likhet med Høyre mangler Arbeiderpartiet visjonene og ideene for framtidas Norge. Jeg savner de store prosjektene som «Det norske hus» med fokus på verdier, politisk handlekraft og de store reformene.
Erna sitter i
dag og administrerer den norske stat. Hun styrer ikke landet vårt, det er det byråkratene som gjør. Og Jonas har litt samme støpning: Han egner seg som administrerende direktør – men faller igjennom som den store politiske tenkeren og strategen. Og de andre
partiene på venstresida? Ja, de kan jo fortsette å drømme om sosialismen og kommunismen – enten det er i Venezuela eller i Kina. Partier som hyller en politisk ideologi som er både autoritaer og udemokratisk, bør få et langt mer kritisk blikk rettet mot seg.
Min analyse er
selvsagt subjektiv og noen vil sikkert mene; totalt feil. Men det alvorlige er jo, at oppslutningen om politiske valg i Norge er dalende og politikerforakten øker. Tilliten til politikerne er ikke akkurat noe å juble for.
Det siste eksemplet
på hvor dumme politikerne kan vaere, er uttalelsene fra blant andre Arendals ordfører i forbindelse med religiøs utfoldelse under Arendalsuka. Arendalsuka som er blitt en fantastisk arena for samfunn og debatt burde jo