Karikaturen av grådige kraftselskaper som egenrådige håver inn på bekostning av kundene, er og blir nettopp det – en karikatur.

Etter en vinter med høyere strømpriser enn tidligere år, er det verdt å reflektere litt over hvordan kraftmarkedet henger sammen, og hvorfor det er slik. Det er slett ikke vanskelig å ha sympati med de som får seg en overraskelse når strømregningen blir høyere enn ventet.

Strøm er en basisvare – alle trenger den. Og i takt med at vi i Norge bruker elektrisitet til stadig flere formål, gjerne samtidig, blir vi enda mer avhengig av stabil tilgang på strøm for at samfunnet skal fungere. Det må vi som driver i kraftbransjen ha klart for oss hver eneste dag.

Samtidig som kundene skal ha tilgang til så mye strøm de trenger, når de trenger den, skal vi sørge for at denne strømmen er produsert med så lave klimagassutslipp som mulig.

Det viktigste virkemidlet for å oppnå dette i Norge og Europa er EUs system for handel med CO2-kvoter. Dette er et tydelig uttrykk for prinsippet om at forurenser skal betale. Hovedårsaken til høyere strømpriser finner vi her – kvoteprisen har steget. Med andre ord har det blitt dyrere å forurense, akkurat slik meningen var. Det får konsekvenser: skitten kullkraft er nå i ferd med å fases ut i Europa fordi prisen er for høy.

Dette er grunnleggende positivt! Fornybar energi, som vår vannkraft, presser seg frem, noe som på sikt vil dempe prisene igjen.

Fordi Norge etter politiske beslutninger er tilknyttet det europeiske kraftmarkedet, påvirker kvoteprisen også oss. Strømprisene vi ser nå er derfor først og fremst et resultat av en klimapolitikk som virker. Denne klimadugnaden stiller vi opp på.

Politikken har påvirket kraftmarkedet siden lenge før klimahensyn ble like sentrale som i dag. Siden energiloven trådte i kraft i 1991, har strøm vaert en vare som blir omsatt i et marked, lik de fleste andre varer vi omgir oss med i det daglige. Og prisen på en vare svinger i takt med tilbud og etterspørsel tilsvarende laks og bensin.

All kraft Agder Energi produserer blir omsatt på den nordiske kraftbørsen Nord Pool, som eies av Statnett og de andre nordiske systemoperatørene. Som kraftselskap er vi selvsagt interessert i en best mulig pris for varen vi produserer, men vi er altså avhengig av hvilken pris markedet er villig til å betale.

Karikaturen av grådige kraftselskaper som egenrådige håver inn på bekostning av kundene, som enkelte krefter forsøker å tegne, er og blir nettopp det – en karikatur.

Ikke minst fordi en betydelig andel av kundenes regning ikke er betaling for selve strømmen, men ulike statlige skatter og avgifter. Selve strømprisen er én del av kundens regning, mens en annen del er elavgift, Enova-avgift, elsertifikater og moms. En tredje del er nettleien, som rett nok kreves inn av nettselskapene, som betaling for driften av nettet. NVE regulerer strengt hvor mye nettselskapene kan ta betalt for dette. Det kan vaere vanskelig for en gjennomsnittlig kunde å orientere seg i dette bildet, men poenget står fast: hva kunden betaler er i stor grad et resultat av politiske beslutninger.

Det er også verdt å minne om at norske husholdninger og naeringsliv ikke betaler mye for strømmen sammenlignet med de fleste andre land. Om de fikk tilbudet, ville europeiske strømkunder takket ja til norske priser i de aller fleste tilfeller.

Nå har vi allerede vaert inne på at norske og europeiske kunders priser henger sammen. Hvorfor gjør de det? Det handler også om kraftkabler til utlandet, og om leveringssikkerhet. Selv om vi takket vaere vår regulerbare vannkraft har et overskudd av kraft de fleste år, kan det vaere spesielt kalde eller tørre tider på året der vi har behov for å importere kraft fra våre naboer. Til det behøver vi kabler, noe vi har hatt siden den første forbindelsen med det svenske sentralnettet ble satt i drift fra Sør-Trøndelag i 1960, altså snart 60 år siden.

Denne muligheten til å utveksle kraft med våre naboland har tjent oss godt – i praksis importeres det billig og eksporteres dyrt. Og det er Statnett som systemansvarlig som kan bestemme at det skal importeres eller eksporteres kraft, ikke kraftprodusentene. Agder Energi selger all vår produksjon til kraftbørsen, og så er det Statnett som sender kraft ut over grensene i perioder med hjemlig overskudd og som også sitter igjen med overskuddet av handel med utlandet.

NVE har regnet på hvordan situasjonen ville vaert i en tenkt situasjon der vi ikke hadde kabler i dag. Da måtte kraftprodusentene ha spart på vannet for å unngå tomme magasiner. Det måtte også vaert investert i betydelig reservekapasitet, for å sikre at vi hadde strøm selv i perioder med lite nedbør.

Samlet ville resultatet vaert større svingninger i prisen, og to til tre ganger høyere pris om vinteren, når nordmenn trenger strømmen mest.

Kort sagt, uten kabler ville vi fått et dyrere og dårligere kraftsystem. For kundene, for selskaper som Agder Energi, og for hele det norske samfunnet.

For de verdiene som Agder Energi og andre norske kraftselskaper skaper, kommer hele samfunnet til gode. For det første betaler vi høye skatter, høyere enn resten av naeringslivet. Og for det andre går det overskuddet vi skaper, rett tilbake til kommune og stat gjennom stabile utbytter. Vannkraften gir derfor et viktig bidrag til finansieringen av offentlige goder over hele landet, og ikke minst på Agder. Det er vi stolte av, og det skal vi fortsette å levere også under skiftende (politiske) vaer- og vindforhold.