Agderposten

Vi svek mennesker som Selbekk. Det skammer jeg meg dypt og inderlig over

Den siste tiden har det foregått en kraftig debatt. Om nettopp debatten, og dens form. I forhold til dette har meningene vaert mange, og krasse.

- Maurith J. Fagerland, sosionom og nestleder i Arendal FrP.

De fleste av oss er opptatt av ytringsfri­het. Hva vi legger i begrepet, fremstår imidlertid som høyst ulikt. Likedan viljen til å tolke andres utsagn i verst tenkelige mening. Vi har noen juridiske grenser i denne; klart avgrenset ved trusler og oppfordrin­g til vold. De senere år har vi også fått begrepet «hatefulle ytringer». Dette begrepet er diffust og flytende, og mange er med god grunn bekymret for hva dette vil si. Hva er en hatefull ytring? Det kan vaere noe helt, helt annet for meg enn for deg.

I nordnorsk språkdrakt

er «hestkuk» og «kjerring» en del av et uttrykk som ikke er uvanlig; Selv om mange av oss i dag gradvis snur ryggen til slike beskrivels­er, skjønner vi som kommer derfra oftest at de kan bli sagt både i spøk/kjaerlig toneleie og dødsens alvor. Hvem skal i så fall ha definisjon­smakten i forhold til når noen har gått over grensen, juridisk eller etisk? Vi har et rykende ferskt, rystende eksempel nylig. Hege Storhaug, som gjennom sin svaert kunnskapsr­ike bok om Islam har satt søkelyset på den som ideologi. Når man ser på hvem som har underskrev­et kravet til FN om å få henne straffet for nettopp hatefulle ytringer, er det rystende. Og hvem sitter i FN? Ja, nettopp, noen av de mest hatefulle, undertrykk­ende statene vi har i verden i dag. Selv om noen (bl.a. ARS) i etterkant har forsøkt seg i forhold til å forklare at «det ikke var dette som var ment», kan man spørre seg; Var slike utslag årsaken til at redaktørfo­reningen var skeptisk til innholdet i migrantavt­alen?

Og der er

vi tilbake ved kjernen i dette. I debatten om debatten har vi blitt mer opptatt av form enn av innhold. Og da, hovedsakel­ig, med spark i retning av oss som er islam- og innvandrin­gskritiske. I denne debatten kan man altså også regne med at utsagn som ikke i dagens og gårdagens Norge har vaert straffbare, men som noen blir støtt av, ender som eksempler på forsidene i media. I Østerrike ble en kvinne dømt til straff fordi hun hadde sagt høyt at profeten Muhammed var pedofil. Da på grunn av fullbyrdel­sen av ekteskapet med en 9 år gammen «kone» han giftet seg med da hun var 6. Jeg registrere­r at jeg og Lars Gule er uenige i mye, men vi er heldigvis enige i at et lovverk som forbyr noen å mene dette, er uheldig.

Når vi nå ser at dette utvikler seg dit hen at bøker og forfattere forsøkes stanset og straffet under fanen «hatefulle ytringer» fordi sannheten sårer for noen, og at eldre kvinner idømmes straff for å kritisere profeten Muhammed, er det grunn til å rope et rungende varsko.

Det jeg vil

peke på i dag, er baksiden av å få et slikt ytringskli­ma. For det jeg kjenner på, og som jeg nå ser skje rundt meg, er at angsten for å si noe som blir litt på siden, litt menneskeli­g impulsivt og engasjert eller noe som tolkes på verst mulig måte, blir så stor at man båndlegger seg selv. Ikke misforstå meg, jeg mener ikke at man skal skrive hva som helst. Og, har jeg laert de siste par månedene, også det som kun er tiltenkt egen side, på grunn av at andre har helt andre grenser enn hva jeg har selv. Og når jeg føler det slik, hva gjør da ikke andre, mer forsiktige mennesker som fra før av er engstelige for å heve sine stemmer? Og hva har da skjedd i forhold til ytringsfri­heten?

Jeg er opptatt

av å kunne kritisere alt, også islam, koranen og Muhammed. Som vi har gjort i forhold til bibelen, og kristendom­men. Jeg er også av dem som mener vi gjorde en stor feil når vi vek unna ved forrige korsvei når Muhammedte­gningene var i fokus. Ikke minst svek vi mennesker som Vebjørn Selbekk, det skammer jeg meg dypt og inderlig over. Da var jeg imidlertid for lite modig til å forsøke å gjøre noe med det. Nå ser jeg det annerledes.

Jeg kan ikke tegne, men jeg tegner Muhammed. Jeg er muligens dumdristig, men det får våge seg. Om vi er flere som gjør det samme, og det er vi, og tallet stiger - blir dette mindre farlig. Dette og kritikk er, som jeg ser det, eneste utvei for å gjøre Islam til noe verden kan leve med. Bokstaveli­g talt.

Men om jeg

nå skulle tillate mine tegninger brukt, vil jeg risikere at dette brukes mot mine partikolle­ger eller at jeg tillegges «holdninger» jeg ikke har. Jeg, som har hatt mer fargerikt fellesskap under samme tak i årevis av mitt liv enn mange av de som bruker disse argumenten­e mot meg. Jeg er med andre ord mer redd politiske motstander­e samt deres metoder, og til dels også media, enn jeg er for angrep fra de som forsvarer sin profet.

Dette mener jeg bør vaere til ettertanke.

 ??  ?? YTRINGSFRI­HET: Artikkelfo­rfatter Maurith J. Fagerland (innfelt) er opptatt av hvordan debatten rundt ytringsfri­het og religion føres. Hun trekker frem redaktør Vebjørn Selbekk (bildet), som hun mener ble sviktet når han, som en av få, forsvarte retten til også å kunne publisere de dengang svaert omstridte Muhammed.tegningene. Arkivfoto: NTB scanpix
YTRINGSFRI­HET: Artikkelfo­rfatter Maurith J. Fagerland (innfelt) er opptatt av hvordan debatten rundt ytringsfri­het og religion føres. Hun trekker frem redaktør Vebjørn Selbekk (bildet), som hun mener ble sviktet når han, som en av få, forsvarte retten til også å kunne publisere de dengang svaert omstridte Muhammed.tegningene. Arkivfoto: NTB scanpix

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway