Flere kvinner enn før kan ikke brødfø seg selv gjennom sitt eget arbeid. Det er en oppsiktsvekkende utvikling.
Vi har nettopp feiret kvinnedagen 8. mars. Det var historisk høy deltakelse både i tog og arrangementer. Dette, og mange tankevekkende leserinnlegg til tross, dagens berettigelse blir igjen av enkelte satt spørsmålstegn ved.
Trenger vi denne dagen? Er vi ikke så likestilte at kampen kan avsluttes? Jeg vil påstå at kvinnedagen er mer aktuell enn vi ønsker å innrømme. Likestillingen på Agder (og landet) har under Høyreregjeringens styre siste årene tatt et godt steg tilbake målt ved noen sentrale indikatorer i «Likestillingsindeksen».
Statistisk sentralbyrå oppdaterer hvert år indikatorene som inngår i denne «Likestillingsindeksen». Du finner den for eksempel på hjemmesiden til Likestillingssenteret ved Universitetet i Agder (http://senterforlikestilling.org) hvis du vil sjekke selv.
Vi har blitt vant til at likestillingen tross alt går i riktig retning på Agder. Vi vet vi halser etter landet forøvrig, og har litt å strekke oss etter, men stegvis har likestillingen styrket seg i nyere tid. Derfor ble jeg svaert overrasket da jeg i forbindelse med årets 8. mars feiring ville sjekke status.
Dette er hva jeg fant:
Andelen kvinnelige Austegder i arbeidsstyrken (det vil si alle kvinner som er i et arbeid eller er langtidsledige, sagt på en annen måte, alle som stiller sin arbeidskraft tilgjengelig på et gitt tidspunkt) er REDUSERT fra 73,9 % i 2015 til 69,9 % i 2017. På to år er altså andelen kvinner i arbeidsstyrken i Aust-Agder redusert med 4 prosentpoeng. Dette er et markert fall. Andelen kvinner i arbeidsstyrken reduseres også i denne perioden i Vest-Agder (4,4 prosentpoeng) og landet for øvrig, men i landet for øvrig ikke like sterkt som på Agder (3 prosentpoeng) Det er sannsynligvis kvinner med en relativt svak tilknytning til arbeidsmarkedet som presses først ut.
Videre finner jeg at andelen kvinnelige Austegder som arbeider deltid har ØKT fra 43,7 % i 2014 til 46,2 % i 2017. Andelen har altså økt med 2,5 prosentpoeng over 3 år. Andelen deltidsarbeidene øker også i Vest-Agder (2,9 prosentpoeng) og landet for øvrig, men i landet for øvrig langt svakere enn på Agder (0,7 prosentpoeng).
Kvinner har altså ikke styrket sin stilling i arbeidsmarkedet de senere årene. Flere kvinner enn før kan ikke brødfø seg selv gjennom sitt eget arbeid. Det er en oppsiktsvekkende utvikling ikke bare for samfunnet som mister produksjon og inntekter fra kvinnelig arbeidskraft, men for den enkelte kvinnes selvstendighet og mulighet til å leve gode liv og gi sine barn det samme. Ingen kunne vel forvente en slik utvikling etter mange år tidligere med steg i riktig retning.
Med denne utviklingen i minne er det ikke like lett å glede seg over en ledighetsprosent som har falt til for eksempel 2,8 prosent for Arendal kommune. Hvis de mest sårbare og dem med en løselig tilknytning til arbeidsmarkedet allerede er «ryddet ut» av statistikken og flere arbeider deltid, forteller disse tallene ikke hele sannheten.
Når dagens Høyreregjering har ført en politikk som har presset grupper av mennesker helt ut av arbeidsstyrken og flere over i deltid får vi høyere skjult ledighet. Kan deres støtte til mer bruk av midlertidighet og vikarer og innskjerping av støtteordningene for dagpenger ved arbeidsledighet og Arbeidsavklaringspenger i sum har presset flere kvinner helt/delvis ut av arbeid? Sannsynligvis er dette en del av forklaringen.
Det er derfor helt sentralt at Arbeiderpartistyrte kommuner må skape en motkraft lokalt mot denne utviklingen. I Arendal har dagens posisjon (Ap, SV, Sp, KrF og V) satset sterk på heltidsstillinger og et økt antall laerlinger i kommunen. Skal en klare å kompensere for denne utviklingen er dette satsinger som må videreføres og intensiveres fra kommunens side. Det er begge tiltak som i sterk grad retter seg mot kvinners yrkesmuligheter da mange av tjenestene i kommunen er kvinnedominerte arbeidsplasser.